Sist lørdag satte jeg (helt tilfeldig) på en CD med Edvard Grieg til husvasken. Mens jeg vasket, strømmet «Peer Gynt-suiten» ut av høyttalerne på full styrke. «Morgenstemning», «Mor Åses død», «I Dovregubbens hall» ... Midt i «Solveigs sang» ble jeg litt sulten. Da tok jeg en pause i vaskingen, og valgte meg (helt tilfeldig) en brødskive med brunost. Mens jeg spiste den, så jeg plutselig (helt tilfeldig) på kjøkkenkalenderen at det skulle være dugnad i sameiet mandagen etter. «Det må jeg huske», tenkte jeg. Og det var da det slo meg med full kraft: Norskere enn dette blir det liksom ikke! Helt tilfeldig hadde jeg slått et skikkelig slag for norske verdier.
Jeg mener: Edvard Grieg, Henrik Ibsens «Peer Gynt», brunost og dugnad! Nå manglet jeg bare bunad, grøt, Kvikk Lunsj og Marit Bjørgen, så hadde jeg faktisk oppfylt alle kulturministerens kriterier for hva som er god norsk kultur. Jeg var allerede halvveis på lista, særlig om vi også tar med at jeg brukte ostehøvel på brunosten (norsk oppfinnelse). Ja, all denne norskheten på en helt vanlig lørdag i september!
For å sitere den samme kulturministeren, slik hun sa det til VG i sommer: «Vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem». Og for å sitere Sps Ola Borten Moe i det samme sommerintervjuet: «Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed».
Da jeg tenkte på disse ordene, ble jeg nesten litt rørt over meg selv. For i dag hadde jeg virkelig våget å være norsk! Modig hadde jeg stilt opp for landet mitt når det trengte det som mest, uten å vike en tomme! Ja, med ryggen rak og blikket fritt og uten hensyn til egen sikkerhet hadde jeg stilt opp for de norske verdiene mine, under press som de er fra alle kanter. «Nå, du gamle Norig, nørdst i grendom – ta det bare med ro», tenkte jeg stolt, mens jeg klemte litt ekstra hardt rundt ostehøvelen. «I en verden der farer truer over alt, kan du alltid stole på meg».
Men uansett hvor utrettelig jeg forsvarer landet mitt og de norske verdiene, kommer jeg ikke ikke helt opp mot norskamerikanerne i TVNorge-serien «Alt for Norge». Jeg vil påstå at det er der norsk patriotisme står sterkest i dag. Ingen kan som norskamerikanerne gråte av bevegelse under «Ja, vi elsker» på 17. mai (selv om de ikke forstår ett ord av sangen), og ingen kan som dem hulke av lykke og vemod når de får se den bitte lille fjellgården i Sogn der deres tipp-tipp-tipp-oldefar en gang kom fra. (Som gjerne er så stusslig at man faktisk kan forstå at den unggutten på 1800-tallet ikke kunne komme seg fort nok til Amerika). Og norskamerikanerne forstår instinktivt en ekte, norsk verdi når de ser en, helt etter kulturministerens oppskrift. I forrige episode fikk en av dem smake Kvikk Lunsj. «Oooh, I love Kvikk Lunsj!», sa hun. «It sort of reminds me of a Kit Kat».