23. juli skrev NRK en artikkel om Peter Brannens nye bok «The Ends of the World» som beskriver klimaendringenes alvorlige konsekvenser. Artikkelen avslutter med dystre ord fra CICEROs seniorforsker Knut H. Alfsen: Han tror ikke det er mulig å reversere den globale oppvarmingen så mye at katastrofene kan forhindres, og legger til: «Det hadde vært både teknologisk og økonomisk mulig, men vi kommer ikke til å gjøre det, fordi folk ikke klarer å ta alvoret innover seg. Klimaproblemet er et vanskelig beist, fordi det ikke nytter hva hver enkelt gjør, vi må handle kollektivt.»
Det er uten tvil en stor oppgave vi har foran oss, og kall det gjerne et «vanskelig beist,» men Alfsens avfeiing av enkeltindividers handlinger som ubetydelige er å drepe selve roten til nettopp kollektive handlinger.
Fra holdning til handling
TNS Gallups klimabarometer 2016 viser at nordmenn setter klimasaken blant de topp fire viktigste utfordringene vi har. Nesten like mange bekymrer seg for konsekvensene, og to av tre er opptatt av hva de kan gjøre for å redusere egen belastning på klimaet. En fersk undersøkelse viser at 44 % er villige til å begrense norsk oljevirksomhet for å begrense utslipp. Bevisstheten er definitivt til stede i befolkningen. Allikevel setter nordmenn flest «kildesortering» som sitt største bidrag til å redusere egen belastning på miljøet – til tross for at dette langt ifra er det største enkeltbidraget man kan gjøre.
Folk tar med andre ord «alvoret inn over seg,» men sliter med å omgjøre holdning til handling som virkelig må til for å bekjempe det vanskelige beistet. Hvorfor?
En følelse av hjelpeløshet
Bare i år har vi vært vitne til skogbranner, flom og hetebølger, men media har i svært liten grad gjort koblingen til klimaendringer. Klimaendringer blir heller framstilt som noe fjernt som er vanskelig for folk å koble til sin egen hverdag: den triste isbjørnen på et smeltende isflak er ikke noe vi ser på vei til jobb. En katastrofal havstigning om 100 år er ikke innenfor vår levetid. Samtidig får vi høre at det er vår feil at vi er inne i den sjette masseutryddelsen, at jorda kan bli ubeboelig, at flyktningstrømmer og naturkatastrofer vil øke i styrke.
Vi får stadig høre at vi er årsaken, men blir sjelden inkludert i løsningene.
Dermed blir vi tynget av en massiv ansvarsfølelse over problemer vi er bevisste på, men som virker fjerne og uhåndterlige. Vi føler oss verdiløse og fullstendig hjelpeløse: Hva kan vel jeg gjøre?
Resultatet er at mange klamrer seg fast til et håp om at noe(n) større skal bekjempe det vanskelige beistet for oss – for eksempel maktfulle politikere eller ny teknologi.
Det er dermed et sjakktrekk av klima- og miljøminister Helgesen, en politiker i valgspurt, å skrive en teknologioptimistisk kronikk i E24 om Kina og Californias klimakappløp. Med et lett pennestrøk befrir han oss fra våre bekymringer og legger all lit og ære til robotisering, digitalisering og kule sykkel-apper.
Enkeltindividers rolle i operasjon «bekjemp beistet» havner nok en gang i skyggen.
Takknemlighet og ivrig vilje
Allerede i 1936 forstod Dale Carnegie viktigheten av å verdsette enkeltindivider i boken «How to Win Friends and Influence People».
Vær oppriktig takknemlig er et av hans prinsipper: Ved å anerkjenne og vise takknemlighet kan man virkelig få fram potensialet i folk. Når de tusenvis av menneskene som har kjøpt seg elbil, installert solceller, blitt vegetarianer og meldt seg inn i en miljøorganisasjon får slengt i fleisen at de ikke tar alvoret inn over seg og at deres handling ikke nytter, så gir ikke akkurat det grobunn til mer klimavennlig handling.
Et annet av Carnegies prinsipper er å vekke en ivrig vilje i andre: For å oppnå felles mål er vi nødt til å ta den andre personens synspunkt. Når en overvekt av norske politikere durer videre med olje- og gassvirksomhet, mens befolkningen i stadig økende grad viser at de ikke ønsker det – er dette å ta andres perspektiv? Når all lit og ære legges til teknologi og politikk som ikke oppfylles, mens enkeltindividers handlinger ignoreres – er dette å vekke en ivrig vilje i andre?
Kollektive handlinger
Jeg er enig med Alfsen i at vi trenger kollektive handlinger, men til forskjell fra Alfsen mener jeg at dette kan – og vil – komme nedenfra. For selv om både maktfulle politikere og ny teknologi er en del av løsningen så kommer begge til kort uten å ha med seg befolkningen og kraften i enkeltindivider. Men selv om en miljøbevisst befolkning er nødvendig er det dessverre til liten nytte uten miljøvennlige handlinger. Det eksisterer et miljømessig holdning-handlings gap som trengs å bli lukket. Dette skjer ikke ved å totalt ignorere enkeltindividers rolle i løsningene. Det skjer gjennom å vise takknemlighet for deres ønske om å handle, å anerkjenne deres rolle i løsningene og å vekke en vilje til å oppnå felles mål. Slik kan kollektive handlinger skapes nedenfra.
Slik vil vi felle det vanskelige beistet.