Kronikken er skrevet i samarbeid med Britt Strandlie Thoresen, rådsleder i STL, og Anne Sender, spesialrådgiver i STL
Når samfunnet skal bygges, må alle bidra.
For mer enn tjue år siden samlet en mangfoldig gjeng av representanter for ulike tros- og livssynssamfunn i Norge seg og dannet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. I starten ble det gjort noen lure strategiske valg: dialogen skulle drives i nåtid med framtiden som perspektiv, ikke bakoverskuende som en konkurranse i hvem som var mest diskriminert. Det ble videre lagt vekt på at dialogen ikke skulle bli en kamparena for minoritetene versus majoriteten: Alle skulle med. Slik er det fremdeles.
Samarbeidsrådet dekker tros- og livssynsbredden i Norge. Vi driver dialog for å øke kjennskap til og kunnskap om de ulike tros- og livssynssamfunnene. Denne kjennskapen søkes styrket både mellom de ulike tros- og livssynssamfunnene og ut i storsamfunnet. Vi jobber politisk for å sikre en aktiv og understøttende tros- og livssynspolitikk basert på likebehandling. Og vi jobber for at hvert enkelt tros- eller livssynssamfunn skal bli gode og trygge samfunnsaktører på egen kjøl. Det betyr at styreform, organisering og kommunikasjon blir viktig, og at det må påpekes der det skurrer, både internt i STL og i offentligheten når det trengs.
De seneste tiårene har Norge gått fra å være et tros- og livssynsmessig enfold til å bli det mangfoldet vi er i dag. 29 prosent av den norske befolkning står utenfor Den norske kirke og andelen er økende. Hele 15 prosent av befolkningen er ikke registrert i noen tros- eller livssynssamfunn.
Vårt økende mangfold utfordrer oss på flere områder. Mens vi i Norge lenge har vært god på likhet, med statskirke og tette bånd mellom kirke og samfunn, skal vi nå lære oss å leve med forskjeller på tros- og livssynsfeltet. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ønsker å bygge et uenighetsfellesskap. Økt forskjellighet i samfunnet handler ikke bare om overfladiske forskjeller, men handler også om reelle verdiforskjeller. I dag finnes det mange norsk-pakistanere, eller norsk-filippinske og norsk-jødiske eller norsk-muslimske med nasjonale og religiøse identiteter som flyter mellom majoritets- og minoritetsidentiteter. Det finnes ikke bare én identitet som hvit og kristen nordmenn. Heldigvis. Vi har mangfoldet og det beriker oss. Det er jo vår rolle som bidragsytende samfunnsborger, og ikke vår identitet, som teller.
Vi trenger å diskutere utfordringene både om miljøer med kvinnediskriminering og utenforskap, men polariseringen i samfunnsdebatten som vi ikke minst har sett i valgkampen er skadelig. Den gjør oss mer opptatt av det som skiller enn det som forener som innbyggere i staten Norge. Den vektlegger konfliktpotensialet i stedet for å se på de ulike bidragene den enkelte kan bidra med.
Når Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn samler tros- og livsynsbredden i Norge er det i overbevisningen om at vi best finner gode løsninger i fellesskap. At vi lærer av hverandres praksis og overbevisning og at vi styrkes i vår egen tro ved å lære om mangfoldet. Vi må jobbe fram de gode fellesskapsløsningene for landet vårt, ikke bli blindet av egne særinteresser. Vårt tros- og livssynsåpne samfunn må villes. Mine rettigheter er avhengig av at alle andre har de samme rettighetene. Når vi ser at land både i og utenfor vårt eget kontinent strammer til på tros- og livssynsfeltet, vet vi at det er minoritetene som lider under det først og mest. I Norge har vi valgt en annen vei. Regjeringen skal etter valget få på plass en ny lov på tros- og livssynsfeltet. Og den skal presentere en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utfordringen ligger i å finne nettopp de gode fellesskapsløsningene og rimelige særinteressene. Vi kan tåle mye uenighet og forskjellighet, og vi må innrømme den andre den samme friheten vi søker for oss selv.