Uttrykket «guttetur» skremmer nok vettet av mange der hjemme ved kjøkkenbenken. Bak denne mytiske merkelappen skjuler det seg et vell av mulige scenarioer som kan gjøre den tryggeste livsledsager mo i knærne, og som kan fremkalle de villeste av mentale bilder. Naturlige assosiasjoner er flatfyll, stripping og hor, gambling og feit, farlig mat. Sindige familiefedre som drar Eurocard’et som en kårde gjennom natta. Legebesøk med penslende kurer som følge.
Kodeksen «det som skjer på guttetur, blir på guttetur» er hellig. Kvinnene våre kan aldri, og må aldri, få vite. Det som skjer på tur, blir med oss i grava. Apropos begravelse, så kan jeg kan berolige alle de der hjemme om at den tida, hvis den noen noensinne har vært, er over. Det som skjer på guttetur, er gudsjammerlig kjedelig og kan deles med alle:
Transporten til hytta inne i skogen et par timer fra Oslo var en stund en utfordring. Hvordan komme seg dit? Ville kona til en av gutta/herrene frigi den nyinnkjøpte Mazdaen med hvite skinnseter, automatgir og lufting i stumpen? Eller ville hun spille ut trumfen som var muligheten for å kunne kjøre rundt på loppis i Bærum? Spenningen var til å ta og føle på. Hurra, han fikk låne bilen av sin egen kone. Sikkerhetsseler på. Nybillukta var forførerisk. Men vi tok en sjanse og spiste pinneis. Kjørepilsen lå i bagasjerommet.
Punkt to på lista for logistikk var mat og drikke. Her var det på stell. Måneder i forveien. Handlelister var fordelt. Tapas fredag, selvsagt med dertil egnet Rioja. Til lørdag ble det kjøpt inn lammeskanker og Barolo. Oppskrift fra Aperitif. Til dessert sjokoladefondant, is og en Sauternes. Halvflaske, vel å merke. Fredag ble det fortært ganske mange øl og ganske mye vin. Klokka 0.33 var det over. Og 07.44 (lørdag morgen!) var det liv igjen på kjøkkenet. Til lyden av P2. Modne menn våkner tidlig. Lørdag strakk vi oss til midnatt før kroppen sa natta. Det var vin igjen i glassene. Og mye av smågodtet som var handlet inn i tokilosspann, var intakt. Flaskene med brunt brennevin, var ikke engang pakket med.
Men hva prater de om, herrene, når konene ikke hører dem og de fortrolig kan dele livets mysterier med guttaboys? Mye dreide seg for de fem karene om klima, om miljø og framtida. Den over neserota-slående ironien i at de hadde kjørt fire biler for å komme seg ut i skogen, forble ikke-adressert. Men pusher man femti er det i hvert fall med prinsipiell bekymring for det man etterlater seg. Et annet dominerende trekk, som henger sammen med det første, var bil. I sin alminnelighet. Minner om turer. Planer om nye. Leasing versus eie. Den neste, den forrige, drømmen. Det ble snakket så mye om bil så man kunne mistenke at det var en eufemisme for kvinnfolk. For dem ble det ikke sagt ett ord om. Ikke ett. Mazda, derimot. Og Volvo. Men kjøre, vaske, skifte til ny, skinnseter og kabriolet (toppløs?) kan altså ha vært kodespråk. Det er nesten så jeg håper det. Det siste praten gikk i var barn. Snille, velfungerende. I kombinasjon med oppvekstmiljø og boligpriser.
Rock’n’roll? Ikke all verdens. Vi tøffet oss opp med Foo Fighters på ganske høyt volum, men endte i gruppeklem og konklusjon om at Jan Johanssons smektende svenske piano var best.
Lørdag ettermiddag? Tippekamp og pling? Vorspiel og trøkk? Ikke voldsomt. Fordi dagen starta så brått, var det rundt 14.00 tid for hvile. Alle gikk hver til sitt etter en 11 kilometers spasertur. Etter hvilen plukket de sopp. Søndag dro de tidlig hjem.
Og alle gleder seg vilt til neste år. Da skal vi på tur igjen.
