Det er en utbredt forestilling at kreativiteten, den hører hjemme i de estetiske fagene, mens i de andre fagene er det pugging og fakta og to streker under svaret. Denne forestillingen er en vrangforestilling. Vi mennesker oppfatter gjerne vår egen virkelighet som det normale. Det fører til at vi oppfatter mye av naturkunnskapen vår som selvsagt. I dag vet selv små barn vet at jorda er rund og går rundt sola, og vi er ikke mye eldre når vi lærer om forhistoriske dyr som ikke finnes lenger eller at alt består av atomer.
Vi tenker ikke så ofte på at før vi visste alt det som er selvfølgelig i dag, var det en mye lenger periode da vi ikke visste. Kunnskapen kom da en eller annen observerte verden rundt seg, sammenlignet med den gjengse oppfatningen og tenkte «Hæ? Dette stemmer jo ikke!» Som i «Hvorfor forsvinner seilet under horisonten? Hæ? Kanskje jorda ikke er så flat som den ser ut som?»
Teorien om kontinentaldrift ble lansert av Alfred Wegener i 1912, og Wegener var et godt eksempel på den kreative forskeren. Selv var han meteorolog, men kombinerte innsikter fra blant annet geologi, biologi og paleontologi da han utviklet teorien sin. Alle vitenskapens store og små gjennombrudd er resultatet av at en eller annen identifiserte et problem og en eller annen fant en løsning. Vi må ta med oss Wegeners kreative holdning til problemløsning inn i naturfagtimene. Vi vet at elevene lærer seg strategier som de tar i bruk i skoletimene, og vi må unngå at strategien deres blir å gjette hva læreren tenker på. Det får vi når læreren – eller læreboka – stiller spørsmål som eleven skal lete seg fram til svaret på.
Læreplanen sier dette om formålet med naturfag: «Å arbeide både praktisk og teoretisk i laboratorier og i naturen med ulike problemstillinger er nødvendig for å få erfaring med og utvikle kunnskap om metoder og tenkemåter i naturvitenskapen. Dette kan bidra til å utvikle kreativitet, kritisk evne, åpenhet og aktiv deltakelse i situasjoner der naturfaglig kunnskap og ekspertise inngår.»
Dette blir spesielt framhevet for hovedområdet Forskerspiren: «Prosessene omfatter utvikling av hypoteser, eksperimentering, systematiske observasjoner, diskusjoner, kritisk vurdering, argumentasjon, begrunnelser for konklusjoner og formidling. Forskerspiren skal ivareta disse dimensjonene i opplæringen og integreres i de andre hovedområdene.»
Selvfølgelig kan naturfag være et kreativt fag. Men det er avhengig av at læreren velger metoder som legger opp til å utvikle og bruke elevenes kreativitet.Gjennom utforskende undervisningsopplegg utfordres elevenes kreativitet. De får gjerne et oppdrag å løse, og må selv formulere hva de lurer på, hvilke undersøkelser de kan gjøre for å finne det ut og hvilke resultater de venter å få.
Dermed må elevene bruke kreativiteten sin til å angripe et gitt problem. Det finnes ikke én riktig vei til målet, og noen av sporene som prøves ut, viser seg å være blindspor. Og det er helt i orden! Det er i naturfag elevene lærer om forskning, og det ligger jo i forskningens vesen at det er mange av hypotesene man tester som viser seg å være feil.
Dette må ikke forstås som at det er likegyldig hva elevene kommer fram til. Noen oppgaver er åpne, der veien fram til et gjennomtenkt svar er det viktige («Bør vi ha ulv i Norge?»), mens andre har fasitsvar («Hvorfor er himmelen blå?»). Men i begge tilfeller er det nettopp det at elevene selv har kommet fram til resultatet – også når det blir feil og må rettes av læreren – som gjør at kunnskapen lettere fester seg. Underveis har de brukt naturfaglige begreper og argumentasjon.
Det går også an å kombinere naturfag med estetiske fag. I de yrkesrettede fagene er det spesielt gode muligheter for å utfordre kreativiteten i tverrfaglig læring. Teknologi og design er fortsatt et relativt nytt fag blant naturfagene, og her går jo utseende og funksjonalitet hånd i hånd.
At barn i barnehagealder er kreative, er ingen kioskveltende nyhet. Og de skal selvfølgelig få lov til å være lekende barn. Men her igjen går det an å bruke deres kreativitet og nysgjerrighet til å lære om naturen og fenomener.
Så la oss bli enige om at realfag og kreativitet ikke er motsetninger, verken i forskningen, i barnehagen eller i skolen. Vi skal ikke se bort fra at det fortsatt henger igjen undervisningsmetoder som ikke utnytter elevenes kreativitet. Men i så fall er det ikke naturfaget kritikken skal rettes mot, men undervisningen.