Ulike konspirasjonsteorier har dukket opp i mediene, og ikke minst i den (a?)“sosiale” varianten. Det kan være besnærende historier, men som ikke har rot i virkeligheten. En alternativ og kynisk virkelighet.
I Aftenposten er konspirasjoner og tilliten til forskning nylig blitt diskutert i forbindelse med objektivitet, men det er viktig å huske på at vitenskap er en fellesdugnad der resultater etterprøves av andre.
Kvaliteten på resultatene er mindre avhengig av enkelte forskeres objektivitet hvis de bygger på åpenhet og etterprøves av uavhengige kolleger. Rasjonalitet, åpenhet og etterprøving fungerer som medisin mot villfarelser om ting som ikke finnes.
Alle ideer har også en historie som kan avsløre misoppfattelser. Kunnskap handler om fortellingen om hvordan vi vet det vi vet, og om forståelse av (alle) relevante sammenhenger. Og om å forstå den vitenskapelige arbeidsmetoden, selvsagt.
Det finnes også forestillinger som utelukker en del av virkeligheten. Som at norsk olje og gass redder verden mot klimaendringene. Men det er noen sider man ikke snakker om, som karbonavtrykket fra letevirksomhet, offshore drift, og karboninnholdet i oljen. Da blir bildet annerledes.
Etter valget, sitter man med oppfatningen om at de største politiske partiene ikke gir tilfredsstillende svar på den siste utviklingen og hvordan kursen blir fremover. Vi lever i en verden som stadig endrer seg. Vårt demokrati er avhengig av en kontinuerlig folkeopplysning for at folk skal kunne vurdere de valgene som må tas. Vi har mye kunnskap, men den er fanget inne på høyskoler og universitet.
En del ting er innviklet og krever forståelse knyttet til både natur- og samfunnsvitenskap. Som f.eks. Parisavtalen. Men folk har ulike oppfatninger om hva både klima og drivhuseffekten er. Vi har noen levende bevis på at vitenskapelige rapporter misforstås, som Carl I Hagen og hans "klimarealister".
På Forskningsdagenes åpningsarrangement skal tilliten til fakta og forskning diskuteres og rollen medier og politikk spiller belyses. Vi trenger en god dialog mellom fagfolk og beslutningstakere.
Men det er tydeligvis ikke så enkelt at man bare snakker sammen. Ofte er det vanskelig å forstå ekspertene. Men kanskje det også er behov for flere naturvitere og teknologer i styrer og ledelse?
Et interessant spørsmål er hvor mange forskere og ingeniører våre topp-politikere kjenner. Og hvor mange snakker de med jevnlig? Det samme spørsmålet kan man stille journalistene.
Det finnes noen lyspunkt når det gjelder media. Astrid Rommetveit fra NRK fikk formidlingsprisen fra European Meteorological Society i 2017. Hennes prestasjon var å skrive en sak som ble likt av både de som tror på konspirasjoner om chemtrails og de som kjemper innbitt mot dem. Hun kombinerte en varm respekt med en drepende faglig kritikk.
Men det gjenstår mye. F.eks. noen gode TV-dokumentarer om drivhuseffekten og om hvordan klimadebatten er blitt kapret av næringsinteresser og tenketanker.