Martin Schulz ble i januar i år uventet kastet på hodet inn i valgkampen som toppkandidat. Hans parti SPD har de siste fire årene regjert sammen med Angela Merkel og hennes konservative Unionspartier. Det har fungert godt. Regjeringspartiene i denne storkoalisjonen har samarbeidet langt bedre enn tilfellet var i Merkels koalisjonsregjering med de liberale Fridemokratene fra 2009 til 2013. Da skurret det stadig. Det ble fire år der svært lite skjedde, nødvendige politiske initiativer uteble og høyst påkrevde reformer, som skattereformen, ble satt på vent.
I regjering har SPD og Unionspartiene CDU/CSU klart nærmet seg hverandre. Angela Merkel har styrt mot sentrum. De få kritikerne som våger seg frampå i hennes eget parti, sier at hun fører en sosialdemokratisk politikk. SPD har på sin side styrt mot høyre og sentrum. Valgduellen på tysk fjernsyn mellom de to ble en heller selsom opplevelse. Om det i det hele tatt kan kalles duell. Det var påfallende hvor ofte den ene nikket bifallende og smilende når den andre snakket. Og når Martin Schulz våget seg frampå med en smule utfordring på utenrikspolitikken, hans hjemmebane, kunne Merkel parere med at dette hadde hun allerede avtalt med sin utenriksminister, som er Sigmar Gabriel, Schulz’ forgjenger som SPDs partileder og den som dyttet Schulz inn i hans nye rolle.
Martin Schulz ble kastet hodestups og temmelig uforberedt inn i rollen som SPDs kanslerkandidat da Sigmar Gabriel uventet og plutselig kastet inn håndkleet i januar. Schulz har sin politiske erfaring fra 20 år med det omstendelige, langsomme og i overkant byråkratiske arbeidet i EU-parlamentet. Med ett skulle han håndtere de brå kastene i en tysk valgkamp, og måtte bygge opp fra grunnen både et valgkampteam og et program han har tro på. Han ble først mottatt med åpne armer og et kraftig oppsving på meningsmålingene. Han har ikke klart å følge opp den gode starten. En av grunnene kan være at han åpenbart mangler glødende vilje til makt.
Angela Merkel har en komfortabel og tilsynelatende trygg ledelse på meningsmålingene. I underkant av 40 prosent mot i underkant av 25 prosent for SPD. Ingenting tyder på at dette gapet vil bli særlig mye mindre før valget kommende søndag. Merkel lar seg fly land og strand rundt med politiets og forsvarets helikoptre og holder et par valgmøter hver dag. Men hun skyr motsetninger og politisk debatt. Ut over den ene TV-debatten med Schulz, møter hun rett og slett ikke politiske motstandere til diskusjon. Merkel framstår ikke som en partipolitisk, kristeligdemokratisk valgkjemper. Det er selve Regjeringssjefen som taler til sitt folk.
I Forbundsdagen som nå går av, er det faktisk et rødgrønt flertall. Flertall vel å merke om man i tillegg til SPD og De Grønne regner med mandatene til venstrepartiet Die Linke. Martin Schulz er blitt presset på å fastholde SPDs blanke avvisning av ethvert samarbeid med Die Linke. Det har ikke Schulz villet gjøre, men han har sagt at han vil avvente valgresultatet, og vil være åpen for samtaler med alle (unntatt det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland, AfD) dersom det skulle bli aktuelt. Men det blir det neppe i denne omgang.
Mest spennende ved dette valget blir trolig hvem som kommer på tredjeplass. Det kan bli avgjørende for regjeringsspørsmålet. I praksis tillater ikke det tyske systemet mindretallsregjeringer. Merkel må finne koalisjonspartnere. Helt klart er at hun ikke vil ha noe som helst å gjøre med det ytterliggående høyrepartiet AfD. Alt samarbeid er utelukket, selv om dette partiet skulle klare å bli det tredje største i Forbundsdagen.
Så vel Fridemokratene som De Grønne ligger an til å få åtte-ni prosent oppslutning. Dersom Merkel må forhandle med begge for å få et tilstrekkelig stort flertall bak regjeringen, blir det særdeles vanskelige forhandlinger. Det er stor avstand mellom de to småpartiene. De Grønnes konsekvente strenge forsvar for miljø og klima skal forenes med Fridemokratenes svært liberalistiske linje. Etter forrige periode i koalisjon med Merkel og hennes kvelende favntak, falt Fridemokratene ned under sperregrensen og ut av Forbundsdagen. Blir det aktuelt med nye regjeringsforhandlinger, vil de ganske sikkert selge seg særdeles dyrt. Man skal derfor ikke se bort fra at Merkel faktisk vil foretrekke fortsatt regjeringssamarbeid med SPD.
Fordi regjeringssamarbeidet har fungert så godt, har SPD i valgkampen slitt med å få fram de politiske motsetningene. Martin Schulz har ikke villet utelukke fortsatt samarbeid i en storkoalisjon, selv om rollen som Angela Merkels juniorpartner neppe er veldig fristende. Faller SPD ned mot 20 prosent, kan det bli umulig. I regjeringen har SPD hatt ansvar for tunge ministerier som utenriks, økonomi og energi, justis, arbeid og sosial og miljø og naturvern. Det er gjort kompetent og dyktig politisk håndverk. Men Angela Merkel er uhyre dyktig til selv å ta all ære for alt som går bra. «Vi sliter i maskinrommet, mens kristeligdemokratene nyter livet på soldekket», har et SPD-medlem uttalt. Dommen faller kommende søndag.