Debatt

Har sosialismen forsvunnet?

Er det meg, eller er det arbeiderbevegelsen som har endret verdisyn? Følger jeg for lite med og har misset noe? Jeg kjenner ikke igjen Arbeiderpartiet. Jeg kjenner ikke engang igjen SV, eller Rødt. Jeg ser en moderat og tafatt venstreside som minner om en gjeng konservative borgerlige partier. På høyresiden er det liv og godt på vei å bli ekstremt. Alt har gått til høyre og det er ikke så rart når vi lever i luksus, sus og dus. At kommunismen har forduftet er ikke så dumt kanskje, men sosialismen?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Min avdøde mormor ble tidlig totusentallet æresmedlem i Arbeiderpartiet. Hennes man hadde blant annet vært leder for Oslo Arbeiderparti. Han var sentral med å bygge opp AUF etter krigen. Dessuten satt han i som politisk fange i Tyskland noen år. Han døde kort tid etter jeg ble født, kanskje fordi helsa var blitt redusert av djevelskapen han opplevde med fange nr 62935. Jeg ble aldri kjent med han, men har hørt mange historier. Solveig og Rolf som de het, var visstnok i den nære omgangskretsen rundt Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. Min tante har sittet på Stortinget og i Rådhuset. Min mor har drevet lokalpolitikk og jobbet på Stortinget. Dette førte til at jeg som liten, gjennom oppveksten og i voksen alder fikk vite veldig mye om arbeiderbevegelsen og arbeiderpartiet. 

Verdiene:
Om jeg husker riktig og forstod det rett, var verdisynet til arbeiderbevegelsen ganske enkelt, fornuftig og logisk. Arbeiderpartiet var et parti for brorparten av oss som bor her altså arbeidstakerne. Lederne i partiet hadde en tradisjon med å være jordnære mennesker som avstod fra luxuriøse private eiendeler og helst bodde i leiligheter i stedet for palass. Alle partiets medlemmer, uansett tittel, brukte kollektivtransport hyppig og hadde arbeidstakere i sin omgangskrets, om de ikke var det selv. Å være aktiv i arbeiderbevegelsen var et kall, som gjorde at man skulle jobbe for felleskapet. 
National politikk:
I innenrikspolitikken ønsket partiet fordelt ansvar lokalt gjennom mange og selvstendige kommuner, godt arbeidsmiljø, helsetilbud og utdanning til alle, pluss lite politi og militære. Man skulle heller bruke penger på forebyggende tiltak, som det så fint het. Forsvarsmidlene skulle brukes like mye for å bevare små-samfunnene utenfor de store byene, som av militærstrategiske grunner. Partiet stod for at staten skulle eie og drifte velferdstjenestene i samfunnet vårt. Til og med oljen skulle komme vanlige Nordmenn til gode. Det meste av land-omerådene skulle eies av Norge og være tilgjengelig for alle. Man skulle også hjelpe de svakere-stilte og legge til rette for at arbeidstakernes vilkår i samfunnet. 

International politikk:
I utenrikspolitisk ønsket partiet å jobbe for fredlige løsninger, gjøre selvstendige vurderinger i utenrikspolitiske spørsmål og hjelpe u-land med økonomisk støtte. Partiet skulle heller ikke gjøre forskjell på øst og vest. Men det var klart at etter krigen, når vi ble med i NATO, ikke lengre var helt nøytrale. Likevel, mente partiet at NATO ikke skulle være noe annet enn en forsvarspakt. 

Det er godt mulig jeg misforstod og tok feil, men dette var det jeg husker å ha fanget opp. 

Min personlige erfaring:
Allerede en eller annen gang i oppveksten, når jeg muligens hadde rukket bli tenåring, stusset jeg over at handlingene til personer i arbeiderbevegelsen ikke stemte overens med bilde jeg hadde skapt meg. Det gjorde at jeg mistet engasjementet for politikk. Følsom som jeg er, ble jeg derfor uengasjert og passiv. Jeg ble sjokkert over holdningene mange ganger når jeg var på arbeiderbevegelsens arrangement. Landsmøter og LO-kongresser virket utrolig pampete. Jeg fikk en følelse av at titler var viktig og gjorde stor forskjell på folk. Jo høyere tittel, jo mer betød det du sa og viktigere var du. Jeg følte at toppene i arbeiderbevegelsen ble smisket med og aksepterte det, i stedet for å ta et oppgjør å rydde opp. Noe jeg var overbevist om at jeg ville gjort. Jeg fikk et inntrykk av at partiet hadde stor tro på at noen mennekser var bedre enn andre. Jeg kunne ikke sette ord på det da, men dobbeltmoral var følelsen jeg fikk. Bildet av et parti som var til og bestående av vanlige folk sprakk. Tanken på at jeg kunne gå inn i partiet å gjøre noe med det avfeide jeg, da jeg merket at jeg ikke kunne argumentere bra nok for meg. Faktisk mistet jeg mot, selvtillit og troen på meg selv i denne perioden, når jeg var mellom 8-15 år. Virkeligheten var falsk. Som tur var, hadde jeg tilfeldigvis begynt å spille gitar som gjorde at jeg for første gang fikk litt medvind å tro på meg selv og livet igjen. 
Illusjon eller faktum?
Det kan ha vært sånn at det bilde jeg hadde av arbeiderbevegelsen, kun var en rosenrød-eventyr-forestilling. En virkelighetsfjern fantasi. At sannheten var en helt annet. At livet er en kamp, der vi alle skal konkurrere hele tiden. Til og med sosialister. Selv har jeg endret syn mange ganger opp igjennom, så jeg forstår at et parti aldri er hundre prosent konsekvent. Men, her kommer det; Hvis partiet hadde det overnevnte verdisynet en gang i tiden, så sliter jeg med å se at det har vært tilstede i min levetid. Det værste er at jeg trur det er fler enn meg som opplever det sånn. Er sosialismen død, eller har jeg misforstått hva det er?

Er dette arbeiderpartiets politikk?
Stemmer det at partiet ønsker omstrukturering av militæret som blant annet innebærer at norske styrker skal brukes hyppigere og mer aggressivt i utlandet? At Ap ønsker mer politi? At Ap vil samarbeide med politiske partier fra høyresiden og at det ikke finnes vanlige arbeidere igjen i partiets ledelse? Jeg er ikke spessiellt oppdatert, så gi meg gjerne tilbakemeldinger om jeg tar feil. 

Hvor er venstresiden i dag? 
De ordene til Bjørnar Moxnes som jeg har fått med meg denne valgkampen, låter som det Arbeiderpartiet stod for den tiden de bygde og formet landet vårt. Det er merkelig. På ytterste venstre kant, var det tidligere partier som var extreme og kommunistiske. Partier som ville lage revolusjon  Jeg ser ikke et snev av kommunisme eller ekstremisme på den kant lengre. Er det noe jeg misser? 
Konklusjon:
Det virker logisk at arbeiderbevegelsen og alle partier har gått til høyre i min tid. Levestandarden i dette landet er skikkelig høyt. Norge er visst et av landene i verden det er enklest å bli millionær. Vi ser ikke forskjells-Norge like lett, fordi det er blitt ugreit å snakke om. Da går det fort sånn at vi blir litt redd flyktninger, mener folk skal få lov til å kunne ragge til seg litt ekstra og at vi trur vi har viktige utenrikspolitiske roller der vi skal bruke militærmakt. Kanskje arbeiderbevegelsen har blitt passé og ikke trengs lengre? 
Avslutningsvis:
Jeg har vært krass og forsøkt ta en naiv holding i dette innlegget, uten å sverte navngitte personer. Jeg har turt offentliggjøre de tanker jeg gjorde allerede som barn. Hvis min oppfattelse av sosialisme er feil, så ligger det tilrette for å starte en ny politisk retting skulle jeg påstå. En ny dimensjon. Altså en politisk akse som hverken er høyre eller venstre, men heller går i dybden. Men jeg er neppe så smart. Det er veldig sansynelig at min oppfatning av arbeiderbevegelsen er helt på bærtur. Men hvis den er korrekt mener jeg sosialismen i arbeiderbevegelsen så godt som døde ut i løpet av søtti og åttitallet. Mens kynismen overtok rollen. Kanskje fordi partiet og bevegelsen ble så viktige aktør i landet vårt, hvem vet? Hvis ikke, er sosialsimen noe ganske annet enn jeg har oppfattet. Det jeg har opplevd av arbeiderbevegelsen i min levetid, er ikke det jeg ble forespeilet. Det er mulig min mormor snur seg i grava nå, siden jeg trur sosialisme ikke bare er politikk, men en væremåte. Men det finnes også en mulighet for at hun nikker bekreftende med meg. Det får vi dessverre aldri vite. 

Mer fra: Debatt