«Barnehagen drives med et ideelt, ikke økonomisk formål», heter det i formålsparagrafen til FUS-barnehagene, et av de største kommersielle barnehagekonsernene her i landet. Dagens Næringsliv (29.10.2015) kunne imidlertid fortelle oss at barnehagepengene også har blitt brukt til å redde eiernes mislykkede oljespekulasjoner til 700 millioner kroner.
Vi får stadig høre, både fra selskapene selv og deres våpendragere, at de ikke tar ut utbytte, eller at utbyttet er svært lavt. «I 2015 utgjorde utbytte fra private barnehager 0,4 prosent av driftsinntektene», er mantraet fra Private Barnehagers Landsforbund – og høyresidas politiske partier etteraper så godt de kan.
Å si at «vi tar ikke utbytte», mens selskapene blomstrer og millionene ruller inn i eiernes lommer, høres for godt ut til å være sant – og det er det da også. Aktørene selv er imidlertid ikke særlig hjelpsomme i å forklare oss hvordan dette henger sammen. De skjuler seg bak strategisk selskapsstrukturering, forretningshemmeligheter og tilslørende retorikk. Høyre og Frp bidrar til hemmeligholdet. Erna Solbergs regjering avviste stortingsforslaget om en utredning av hvor mange velferdsmillioner som hvert år blir til privat profitt.
Svenskene, som har større innslag av kommersialisert offentlig velferd enn Norge (unntatt innen barnehager, hvor Norge er verdensledende), har imidlertid laget en slik utredning hvor de forsøker å angi hvor store summer det er snakk om. På en investering på 100 kroner tjener et middels velferdsselskap i Sverige 47 kroner hvert år. Til sammenligning er gjennomsnittet i tjenestesektoren 10 kroner. Til sammen blir dette en årlig «övervinst», altså ekstraprofitt, på 20 milliarder kroner (SOU 2016:78).
Mye av den tilslørende retorikken omkring velferdsprofitten knytter seg til begrepet «utbytte», som i regnskapslovens forstand er kun en måte å hente ut profitt på. Det så vi da høyresidas forrige regjering slapp løs kommersielle selskaper i skolesektoren, med «utbyttebegrensning». Så godt som alle har blitt tatt for lovbrudd etter Utdanningsdirektoratets tilsyn, og flere måtte betale tilbake offentlige tilskudd.
At velferdsprofitørene har rett når de insisterer på at de ikke tar ut utbytte, sier imidlertid ingenting om hvilke andre metoder de benytter for å hente ut verdier av sine selskaper. «Det finnes haugevis av måter å omgå utbyttebegrensning på», uttalte professor Terje Hansen ved Norges Handelshøgskole til Dagbladet (20.7.2013) og forklarte noen av metodene:
• Man kan opprette et eget eiendomsselskap, som kan sikre overskudd ved å ta skyhøy leiepris.
• Man kan opprette andre selskaper som leverer andre tjenester til velferdsselselskapet. Det kan for eksempel være bemanning, etter- og videreutdanning eller administrasjonstjenester som selges dyrt.
• Høy lønn og ulike frynsegoder kan også være et alternativ.
Konsernbidrag, ulike sjongleringer med låneopptak og skyhøye «konsulent»- og styrehonorarer kan føyes til denne lista.
De kommersielle velferdsaktørene, som bedyrer så sterkt at de ikke tar utbytte, har altså et utall andre måter å hente ut penger på – noe mange i stor grad benytter seg av. Ved kun å snakke om det som i regnskapene heter utbytte, og som de knapt benytter seg av, manipulerer velferdsprofitørene den offentlige debatten og tilslører realitetene, mens de fyller lommene med gullkantede offentlige tilskudd ment til drift av våre velferdstjenester.
I det siste har en del barnehageprofitører solgt seg ut med kjempegevinster – over 160 millioner til eierne av Idrettsbarnehage (DN, 17.7.2017), 215 millioner til eieren av Kidsa barnehager i Bergen (BT, 21.9.2016) og over 200 millioner til eierne av Grenland Barnehagedrift (TA, 24.7.2017). Noen påstår at disse enorme gevinstene ikke har noe med barnehagedriften å gjøre, men er en omsetning av eiendom, som aktørene selv har risikert sine penger på å investere i. Da sies det ingenting om at det under hele barnehageløftet også ble ytt et offentlig investeringstilskudd på om lag 15 prosent av investeringene, som etter ti års bindingstid i sin helhet gis som generøs gave til barnehageprofitørene (Clas Jostein Clausen, Notat 2:2011, For velferdsstaten). Det resterende ble i hovedsak finansiert med rimelige lån fra Husbanken, der renter og avskrivninger ble dekket av det offentlige gjennom kapitaltilskuddet. Foruten foreldrebetalingen er driften av barnehagene fullfinansiert av det offentlige. Salg er dermed bare nok en måte å realisere privat profitt ut av barnehagepenger – akkumulert gjennom offentlige tilskudd av ulike slag.
Opplevelsen av å bli lurt, som skattebetaler, blir ikke svakere av at investorenes økonomiske risiko er så godt som ikke-eksisterende her. I valgkampen har det vært påfallende å se at de samme aktørene som prinsipielt mener at profittmotivet er godt egnet til å sikre kvalitet og effektivitet i utførelsen av offentlige tjenester, samtidig er så opptatt av å tilsløre at kommersielle selskaper driver for privat profitt.
Norge trenger en ærlig debatt om velferdsprofitørenes rolle. Norsk høyreside kan lære av det svenske høyrepartiet Moderaternas tidligere riksdagspolitiker Anne-Marie Pålsson som ganske enkelt påpeker at «Formålet med aksjeselskap er lønnsomhet» (Dagsavisen, 20.4.2017). Hennes hovedpoeng er at ettersom velferden har helt andre formål enn å gi eierne høyest mulig avkastning, vil det nødvendigvis oppstå målkonflikt mellom profittkravet og velferdens samfunnsoppdrag. Derfor har Pålsson blitt motstander av privat velferdsprofitt på fellesskapets regning.
Høyrepartiene i Norge bør i det minste kunne innrømme det åpenbare, som Pålsson påpeker: «Aksjeselskapets formål er å skaffe til veie avkastning på eiernes investerte kapital.» Investorer hvis forretningsidé er å hente privat velferdsprofitt fra fellesskapets midler, kalles derfor velferdsprofitører.