«Ofte har jeg en uhyggelig følelse av at det er nettopp mangelen på vilje til å tale ut som er i ferd med å gi oss et banesår.»
Haakon Lie, 1976
Til vanlig pleier valgkamp å handle om konflikt, engasjement og en sterk følelse av at noe viktig står på spill. Det er, som Jonas Gahr Støre har sagt noen ganger nå, et verdivalg og et veivalg.
Men ikke i år. Bortsett fra én enslig politiker med sitt kors å bære, hun som mest av alt ser ut som en vandrende konflikt, i strid med alt som måtte dukke opp på hennes vei, er det lite fart og sprut i denne valgkampen. Den framstår som så blodfattig at den helt mangler puls.
Er det virkelig et verdivalg og et veivalg? I så fall: Hvilke verdier og hvilke veier er det vi har muligheten til å velge mellom? Hvor finner vi avgrunnen som skiller Høyre og Arbeiderpartiet? Hvilke to helt forskjellige retninger er det Erna Solberg og Jonas Gahr Støre peker ut?
Arbeiderpartiet går til valg på femten milliarder i økte skatter. De lover flere lærere, bedre eldreomsorg og styrket sykehusøkonomi, men ut over det høres det mest ut som om det viktigste prosjektet til Ap er bedre budsjettbalanse. Høyre går til valg på skattelette, muligens. De vil ikke si hvor mye. Ellers ser det ut til at Høyres viktigste prosjekt for Norge de neste fire årene er at Høyre fortsetter i regjering.
I løpet av denne stortingsperioden har Høyre og Ap inngått skatteforlik, asylforlik, forsvarsforlik, klimaforlik og politireformforlik. Tidligere har de inngått blant annet klimaforlik, kirkeforlik, pensjonsforlik og datalagringsforlik. Til og med budsjettforlik har de vært med om, riktig nok for noen år siden. Med så mange forlik er det ikke underlig at et inntrykk festner seg: Erna og Jonas blir for like.
Forfatter Anne Holt er tidligere justisminister for Ap. Når hun denne uka erklærte at hun kanskje ikke kommer til å klare å stemme Ap i år, er det som en liten del av grunnfjellet løsner. Holt peker på at vår tids to store utfordringer – klima og migrasjon – ikke blir behandlet med det lederskapet og alvoret vi burde kunne forvente av dagens Ap. Man kan legge til: Ikke av Høyre heller.
Siden 90-tallet har Aps strateger ment at det som går under sekkebetegnelsen «streng, men rettferdig» innvandringspolitikk er det som skal til for å demme opp for Frps vekst. Det har vært en viss logikk i resonnementet. Men etter at Frp kom i regjering i 2013, og spesielt etter at partiet fikk hånda på rattet og foten på bremsen i 2015, er det ikke lenger snakk om å «demme opp». Nå samarbeider Ap og Frp om asyl- og innvandringspolitikken. De har inngått forlik. På Aps initiativ. At Frp ville kjøre solo, endrer ikke på det helt grunnlegende faktum: Sosialdemokratene på Stortinget hefter nå for Frps politikk. Dette er noe helt nytt. Det som da står igjen, er diskusjoner om retorikken. Kraftfulle og til og med viktige oppgjør, men likevel: Det er fortsatt retorikk. Ikke politikk. Sånt hjelper fint lite for barna som tvangsreturneres til Afghanistan. Høyre opererer på nøyaktig samme måte. «Jeg ville ikke ordlagt meg sånn», sier Erna Solberg, smiler overbærende og ser en annen vei.
Klimapolitikken i oljelandet Norge er så full av paradokser at den til tider blir absurd. Vi hører for eksempel argumenter om at gass og olje som pumpes opp et steinkast fra Nordpolen er det som skal til for å tenne leselys i Afrika så barna der kan gjøre lekser om kvelden. Eller at norsk olje er renere enn annen olje. Angsten for å legge seg ut med oljenæringen eller å sette arbeidsplasser i spill skaper passivitet og nøling. Man velger å overse at disse arbeidsplassene er i spill allerede – i alle fall hvis vi mener alvor med å oppfylle Parisavtalen og hindre katastrofale klimaendringer. «Å våge er å miste fotfestet en liten stund», heter det. Men de leser kanskje ikke Søren Kirkegaard i Oljedepartementet, på Aps partikontor eller i Høyres Hus.
Høyre vant valget for fire år siden på et diffust og uhåndgripelig budskap om nye ideer og bedre løsninger. Seieren ble sikret etter at partiet raste på målingene fra over 30 prosent til langt ned på 20-tallet i løpet av valgkampen. Valgdagen kom akkurat tidsnok for Erna Solberg. Hun falt til seier.
I år er mønsteret ganske likt. I skyggen av alt snakket om Aps problemer, går Høyre tilbake. Dette valget ser ikke ut til å være noe man vinner. Det er snakk om å tape minst mulig. Den som skremmer vekk færrest velgere, blir statsminister. Igjen er det snakk om å falle til seier. Hvis konkurransen mellom Erna og Jonas skal gå ut på å mumle seg til seier, vet vi hvem som har hatt suksess med det tidligere.
Alternativet er at noen klarer å bruke den siste, viktige uka til å vekke velgerne slik at de klatrer ned fra gjerdet – og ikke spaserer bort til sofaen for å sette seg ned der i stedet. Men da må ordene om veivalg og verdivalg fylles med noe mer. Et hett tips kan for eksempel være tydelig lederskap med meningers mot.
