Debatt

«Jukser litt» i Stjernekamp

NRK avslører hvordan scenelyden i Stjernekamp blir til: Med forhåndsinnspilt musikk i tillegg til musikerne på scenen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Stjernekamp begynte forrige lørdag med stadionrock som utfordring for deltakerne. Da skal lyden være stor. Det låt også massivt bak sangerne. Enda mer massivt enn de seks musikerne på scenen kan makte på egen hånd, viser det seg. For produsentene har spilt inn mye av akkompagnementet på forhånd. NRK letter selv på dette sløret. «På Stjernekamp hører du mer enn du ser» heter en artikkel på NRKbeta (rikskringkastingens nettsider for ny teknologi). De har også laget en youtube-video, der lydsporene bak Benedicte Adrians framføring av U2 «Pride» brytes ned. I dette tilfellet dreier det seg først og fremst om koringer. Vi får vite at produsenten bruker ti forhåndsproduserte lydspor. Også et såkalt «click track», som seerne ikke hører, for at sangerne og musikerne skal holde takten, og falle riktig inn i forhold til forhåndsinnspilt musikk.

Det er nå vi kunne satt på sjokkoverskriftene, men alle vet at TV er en illusjon. Alle som har vært publikum i et studio vet at de blir fortalt når de skal klappe. Uttrykket å «juksa litt» kommer fra Fjernsynskjøkkenet (eller en parodi på dette), om å lage matretter ferdig på forhånd, fordi det ikke gikk an å vente den halvtimen de sto i ovnen. Nå må vi også snart forstå at det ikke går an å spille musikk på direkten. Stjernekamp skiller seg i så måte ikke ut fra andre store fjernsynsproduksjoner. Også i mange andre sangkonkurranser, og i Hver gang vi møtes, går sangerne på scener og synger for et solid akkompagnement, der det fort oppstår mistanker om at mye av jobben allerede er gjort.

Vi har sett mye rart på TV i årenes løp. PR-medarbeidere i plateselskapene som spiller saksofon, slekt og venner som stepper inn og later som de trakterer tangentene. For noen år siden skapte det et visst oppstuss da Alexander Rybak klagde over at han måtte bruke ferdig innspilt komp under sin opptreden på VG-lista på Rådhusplassen. Da gruppa Span spilte samme sted ble de også bedt om å bruke playback, og stilte demonstrativt opp med tre bassgitarer. Dette har med avviklingen å gjøre, er forklaringen. Konserter blir for kompliserte for TV, hvis musikerne skal spille også.

Dette kravet til perfeksjon har for lengst forplantet seg til store konsertproduksjoner. Siden sangene til U2 var sentrale i Stjernekamp lørdag, kan det nevnes at det kontinuerlig diskuteres om det sitter flere musikere under scenen og hjelper til på konsertene deres. At mange store stjerner bruker forhåndsinnspilt musikk er opplagt. Da vi anmeldte Lorde i Roskilde i sommer påpekte vi at bandet hun hadde med på scenen nærmest var der for syns skyld. Alle de storslåtte arrangementene, beatene, massive kor, var medbrakt hermetikk. Vi ga konserten en 6’er. Vi har nærmest sluttet å reagere. Bare på konserter med høyt profilerte produsentartister som Kygo, Disclosure og Cashmere Cat, der det er sangerne som ikke er til stede. Da virker det mer fremmedgjørende, selv om det neppe er prinsipiell forskjell på om det er en vokalist eller bassist som mangler på scenen.

Likevel er det betenkelig at stadig flere konserter gir inntrykk av at alt må være strøken programmert perfeksjon. I lengden gir dette en kvelende fornemmelse, og fortrenger følelsen av musikk som puster fritt. Den mest populære musikken er så strømlinjeformet at det er umulig å oppfylle forventningene til et stort publikum, uten å «jukse» på denne måten. For mange som hører mye musikk er det derfor forløsende å høre noen som spiller nærmest sjaskete løst, for ikke å snakke om direkte feil. Nå har jeg likevel sett og hørt stadionrocken fra forrige ukes Stjernekamp enda en gang. Det må bare sies at det låter fælt. Et stort, ugjennomtrengelig, komprimert lydbilde, uten nyanser. Slik skal stadionrocken være, slik blir stadig mer lyd fra store scener. Musikk er og blir best på de små klubbene. Jo færre som ser på, jo større er sjansene for at du også ser det du hører.

Mer fra: Debatt