Av alle valg i nyere tid er dette valget det mest uforutsigbare. Sperregrensen på 4 prosent for utjevningsmandater kan bli avgjørende for både den rødgrønne og den borgerlige blokken.
Med Aps stup på meningsmålingene den siste tida er alt i flyt på rødgrønn side. SV, MDG og Rødt flyter opp, mens Sp holder seg flytende høyt oppe. Men hvis Ap går mer ned nå, tar partiet det rødgrønne flertallet med seg. NRKs og TV 2s meningsmålinger tirsdag kveld som viste at Høyre er jevnstort med Ap, er dårlig nytt for Ap. Høyre var riktig nok også større enn Ap foran valget i 2013. På valgdagen var Ap største parti. Det kan også skje denne gangen, men da må Ap få fart på mobiliseringen. Over 900.000 velgere sitter på gjerdet. Den blokken som får velgere ned fra gjerdet, vinner valget.
Ap har havnet i en historisk utfordrende situasjon. Støre kan bli avhengig av støtte fra både Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Rødt for å danne regjering. Hvis MDG kommer over sperregrensen, er det mulig at partiet havner på vippen.
Det ser ikke mindre kronglete ut for regjeringssiden. Hvis ikke Venstre klatrer over sperregrensen, spøker det for Erna Solberg som statsminister. Skulle KrF i tillegg falle under sperregrensen er det over og ut med regjeringsmakten for den borgerlige blokken. Høyre ligger på målingene under resultatet fra forrige valget, men er på vei opp. Med Frp går det mer opp og ned, avhengig av dagsformen til Sylvi Listhaug. I øyeblikket går det oppover.
Valgkampen har ingen dominerende enkeltsaker, men den er ellers full av dramatikk. Kampen har sveiset SV, Sp og Ap sammen. De tre partiene framstår som den mest sannsynlige regjeringen hvis det borgerlige flertallet glipper for Solberg-regjeringen. Rødt og MDG kan bli viktige om ikke akkurat lojale støttespillere i Stortinget. Det er ikke nødvendig med en formell samarbeidsavtale. Det holder med samarbeid fra sak til sak.
Valgkampen har gjort endelig kål på Erna Solbergs store prosjekt om regjeringssamarbeid mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre. Avstanden mellom partienes ledere og ikke minst mellom partienes velgere, har økt. Erna Solberg har mislykkes med å holde flokken samlet. Det er først og fremst Frps, og i særdeleshet Sylvi Listhaugs skyld. Listhaug driver valgkamp på egen fjøl, frakoblet regjeringens politikk. Listhaugs valgkampmetode bryter med regler for god takt og tone og etisk standard i en norsk valgkamp. Hennes besøk til bydelen Rinkeby i Stockholm er et foreløpig lavmål for en statsråds opptreden.
Mediene hopper på Listhaugs utspill til stor irritasjon for ikke bare opposisjonen, men også for Høyre, KrF og Venstre. Listhaug stjeler oppmerksomheten fra Siv Jensen og Erna Solberg. Statsministerens forsøk på å sette sin statsråd på plass, bare preller av.
Ved tidligere valgkamper har vi som regel allerede i starten sett hvor det bærer hen. Da for eksempel Carl I. Hagen trakk sin støtte til Bondevik-regjeringen foran valget i 2005, ble det klart at Stoltenbergs rødgrønne koalisjon kom til å vinne. Finanskrisen i 2008 gjorde det sannsynlig at Stoltenberg-regjeringen ville bli gjenvalgt året etter. I valgkampen i 2013 var det aldri noen tvil om at det ville bli et borgerlig flertall. Det er mye vanskeligere å spå utfallet denne gangen.
Det er dramatisk når Ap som i fjor hadde en oppslutning på 36 prosent, faller under 30 prosent på meningsmålingene halvannen uke før valget. Ap tapte stortingsvalget i 2013 på grunn av «regjeringsslitasje». Statsviterne har ikke ord for det fenomenet at et parti blir slitt ned av å sitte i opposisjon.
En forklaring på nedturen kan være at Ap i opposisjon ble for ansvarlig og for velvillig innstilt til samarbeid med regjeringen om viktige saker. Det har visket ut noe av det skarpe skillet mellom de historiske hovedmotstanderne Ap og Høyre, til ulempe for begge partier. Når Erna og Jonas møtes til statsministerduell, får ikke velgerne inntrykk av at det er motpolene i norsk politikk som duellerer.
For at det skal bli rødgrønn seier må Ap heve seg de neste dagene. Sp må holde stillingen og SV må holde seg over sperregrensen. Det kan bli avgjørende at MDG kommer inn på Stortinget med en større gruppe og at også Rødt kommer på Tinget. Støre-regjeringen vil med et slikt flertall bak seg i Stortinget dreie Norge i en mer radikal og klimavennlig retning.