Odin hadde to ravner, Hugin og Munin, som han slapp løs hver morgen. Den ene fløy bakover i tid, den andre framover. Om kvelden dro de tilbake til Odin og fortalte ham hva de hadde sett. Det ga Odin den kunnskap han trengte for å hjelpe menneskene.
Odin er byttet ut med andre guder, men vi har også utviklet andre muligheter til å forstå fortid og framtid. Slik innsikt er fortsatt nyttig.
Jeg er biolog, men min interesse er sentrert rundt ett organ hos én art. Jeg ønsker å forstå hvordan evolusjonsprosessen har formet mennesket, og spesielt hva slags føringer den har lagt inn i hjernen vår. Det innebærer at jeg prøver å finne svar på spørsmål om hvilke medfødte følelser og adferdstendenser som ligger i genene. Det er et krevende fagfelt, ikke minst fordi jeg har valgt den arten på jorden som i størst grad lar seg prege av miljøet; noe som gjør det vanskelig å skille mellom det medfødte og det tillærte. Mange av de føringer evolusjonen har utstyrt oss med, kan overskrives av miljøet. Vi har for eksempel alle i oss evnen til medfølelse, men det er mulig å kvele denne egenskapen.
Dessverre er det et annet forhold som skaper unødvendige utfordringer for dette fagområdet: Jeg tråkker på territoriet til samfunnsviterne, og mange samfunnsvitere synes å mene at dette ikke er noe sted for biologer. Poenget med denne teksten er å utfordre dette synet, fordi jeg tror biologisk innsikt er viktig for å styre samfunnet i en positiv retning.
Vi blir som sagt formet av miljøet, men de medfødte føringene betyr likevel ganske mye. Hos enkelte individer er kanskje noen av dem visket ut, men hos andre har de betydelig innflytelse. Folk flest lar seg påvirke av tendensen til medfølelse. Dessuten, hver gang et nytt barn fødes, vil føringene ligge der; og de vil prege individet med mindre oppvekst eventuelt fører tanker og adferd i en annen retning. Det betyr at gjennomsnittsmennesket i en gjennomsnittskultur forventes å reflektere våre iboende egenskaper. Innsikt i menneskets evolusjonshistorie gjør det mulig å finne fram til hva slags føringer vi er utstyrt med. Slik kunnskap gir noe av det samme som den informasjonen ravnene serverte Odin.
Evolusjonsprosessen går langsomt. Derfor er genene våre, for de fleste praktiske formål, de samme nå som for hundre tusen år siden; og det vil neppe skje vesentlige forandringer med det første. Ved å forstå hvordan genene påvirker oss, har vi dermed et redskap som er nyttig både for å forstå fortiden, og å si noe om framtiden. Det er mulig å forme vår kultur, og dermed hva slags påvirkning vi gir kommende generasjoner, men vi beveger oss innen vage rammer satt opp av genene.
Det er mye godt å si om industrisamfunnet, likevel er det ingen dans på roser. Vi har supermarked og smarttelefoner, men med på kjøpet har vi fått en rekke problemer. Vi kaller dem gjerne sivilisasjonens sykdommer – plager som skyldes at dagens samfunn ikke er tilpasset menneskets iboende natur. Det dreier seg for eksempel om den høye forekomsten av type 2 diabetes, en konsekvens av det moderne kostholdet. Forskjellige forandringer i levesett er ganske sikkert ansvarlig for økt hyppighet av en rekke lidelser – alt fra angst og depresjon til astma og nærsynthet. Muligheten til å skue bakover i tid kan hjelpe oss å forebygge slike tilstander.
Samfunnet forandrer seg hele tiden. Vi har tatt grep for å få folk til å stumpe røyken og rette seg mot et sunnere kosthold. Ved hjelp av tilsvarende initiativ, kan vi kanskje forebygge de fleste problemene. Hvis vi styrer riktig, får framtidens mennesker enda bedre livskvalitet enn hva vi har i dag, men da trenger vi kunnskap om hva slags føringer som egentlig ligger i genene.
For eksempel, en gang trodde mange at astma var knyttet til fattigslige kår, men forskning viste at astma særlig rammer de rike og renslige. Dette er i tråd med et evolusjonsperspektiv på mennesket – vi er ganske enkelt ikke tilpasset dagens nivå av renslighet. Nærkontakt med forskjellige mikrober kan faktisk motvirker sykdommen.
Vi vil ikke tilbake til steinalderen, men vi bør lære noe av den. Livet den gangen var i større grad tilpasset våre medfødte egenskaper. Ved å studere hvordan folk levde i steinalderen kan vi derfor si noe om hva slags føringer vi er utstyrt med – og dermed hvilke forhold som kan forklare sivilisasjonens sykdommer.
De fleste forandringene i levesett er positive. Derfor gjelder det å finne fram til akkurat hvor skoen trykker. Hvis vi vet det, er det mulig å forsøke å styre kulturen. Ved hjelp av små justeringer i levesett kan vi antakelig senke hyppigheten av både diabetes og angst.
For dette trenger vi kunnskap. Vi trenger en bedre forståelse av hvilke avvik fra vårt naturlige levesett som ligger bak. Evolusjonsperspektivet gir et viktig utgangspunkt for å finne fram til aktuelle avvik, men det krever forskning for å utrede betydningen av de forskjellige faktorene. Dessverre er den evolusjonsbaserte tankegangen fortsatt upopulær hos bevilgende og styrende myndigheter.
I et forsøk på å åpne øynene for de mulighetene som ligger i biologisk innsikt, har jeg skrevet en serie populærvitenskapelige bøker om temaet. I et desperat forsøk har jeg endog skrevet en roman. Jeg aner en utvikling i riktig retning, men det er langt igjen før universiteter eller forskningsinstitutter er villig til å ta én av de tusenvis av stillinger som er knyttet til forskning på psykisk helse eller samfunnsutvikling, og søke etter en evolusjonsbiolog istedenfor en samfunnsviter.
Noen ganger ønsker jeg Odin tilbake. I så fall ville jeg bedt ham sende én ravn til steinalderen. Så ville jeg spurt om den andre ravnen kan sjekke om menneskene en eller annen gang kommer til å innse behovet for å forstå våre iboende egenskaper. Om de vil forstå at noen av de svarene framtiden trenger, ligger i fortiden.