Tradisjonell miljøbevegelse har rykte på seg til å vært styrt av menn som har vært opptatt av å beundre vakker natur. Feminismen har ofte blitt beskyldt for å la “seksuelle lyster” være en maskulin og lite ønsket del av livet, noe som alltid skjer på menns premisser. Det er lett å sitte igjen med følelsen av at det ikke er rom for kvinner som tar plass i denne verden av mennesker som kjemper for livsviktige saker. Glorier passer rett og slett ikke alle. Og pidestaller er vriene å komme ned av.
Noen ord til om Annie Sprinkle. Den ytterliggående organisasjonen hennes hadde begrenset interesse, selv om hun fikk publisitet med spektakulære oppslag om ekteskap med naturen og lignende, har hun aldri kommet inn i varmen. Likevel har organisasjonen livets rett. Med Trumps inntog i Det Hvite Hus økte medlemstallet drastisk. Dette viser at også dem som har et liv utenfor A4 ser alvoret. Kvinner finner sammen når våre rettigheter står på spill. Det er flere kvinner enn menn som forstår at det må store endringer til for å få et bærekraftig samfunn. Vi trenger fargeklattene!
Tilbake til den norske virkeligheten. Det er stortingsvalg. Mitt parti, De Grønne har ikke spektakulære stunts som vekker oppmerksomhet som Annie Sprinkle. Vi har ikke store valgkampbudsjetter som de større partiene. Vi har likevel det aller viktigste i årets valgkamp: vi er det eneste partiet som har et alternativt statsbudsjett som oppfyller parisavtalen og som har politiske mål som er radikale nok til å gi resultater. Vi er det eneste partiet som har en så avvikende økonomisk politikk at DN har erklært at vi ville endre resultatene på børsen.
Tilbake til feminismen. Syns du det er usammenhengende å blande det inn i politikk? Det synes ikke jeg, fordi det handler om samfunnsstrukturer. Økofeminismen mener at menns dominans over kvinnen henger sammen med menneskets dominans over naturen. Begge deler er resultat av patriarkalske maktstrukturer. Man mener at man ikke klarer å løse kvinnediskriminering før vi løser miljøproblemene og visa versa. Ideen om at enkelte mennesker har en selvfølgelig rett til å bruke eller misbruke kvinner og/eller natur som det passer dem er selvfølgelig grunnleggende feil.
Denne tanken er kjernen i økofeminisme, som litt flåsete sagt er et resultat av “feminismen møter Arne Næss”. Feminismens møte med pornoverden er hakket mer sexy, men stiller selvfølgelig åpenbare spørsmål om porno virkelig er kvinnediskriminering eller ikke. Har all pornografi sammenheng med machokulturen som undertrykker kvinner, eller kan den også være noe positivt? Inneholder inkludering av økoseksualitet en aksept av alle aspekter med naturen, også seksualitet, eller er den et uønsket element? Svaret på det kommer åpenbart ann på hvem du spør. I De Grønne er diskusjonen om hva grønn feminisme er ikke landet helt. Man er redd for at økofeminismen svever litt for mye, og mange mener feminismen står best alene.
Økofeminismes måte å se mønstre for hvordan kjønn, natur og makt henger sammen, er likevel en del av den grønne bevegelsen uansett hvordan De Grønne som parti ender opp med å definere grønn feminisme. De Grønnes Grønt Kvinnenettverk er splittet på om økofeminismens grunnsyn er riktig. Denne uenigheten lever vi godt med, og tenker at mangfold er fruktbart.
Kvinner er undertrykt i samfunnet ved at de har mindre makt, eier mindre og tjener mindre enn menn. Menns vold mot kvinner er en del av undertrykkingen. Naturen er undertrykt mennesket ved at vi forbruker ikke-fornybare ressurser, ødelegger naturområder og har gjort dyr til forbruksvarer i industrialisert landbruk, uten hensyn til dyrevelferd. Forurensning er vold mot naturen. To katastrofale problemer, med en felles løsning!
God politikk er å finne strategier for å endre destruktive strukturer. De Grønne sitter klar med et solid program, og mål om å vippe sperregrensen. Nå har verden kniven på strupen. Vi har bare 4 år igjen av karbonbudsjettet med dagens utslippsnivå. Kvinner har ventet lenge nok på et samfunn uten destruktiv machokultur. Det er på tide å krysse sperregrensa!