– Går det bra bak der, barna mine?
– Ja!
Og så kom lyden av væske som skyter opp en liten hals og ut. Vi hadde kjørt i en time. Vi hadde kjørt fem av 150 mil. På vei mot eventyret. Pappa sint, mamma sint på pappa fordi pappa var sint, pappa sint på mamma fordi mamma var sint på pappa. Pappa innså der og da at mulighetene for nærhet den neste uka var kjørt et sted i skauen utenfor Gardermoen. Nå var det bare jobb igjen. Sju døgn.
– Sånn er det å ha barn, sa seksåringen kjekt. Hvor får de det fra?
Målet var igjen vestlandet eller Vestlandet, landet bak fjellene fortjener definitivt stor bokstav. Østlendingene stevnet vestover mot Sogn og Fjordane, dette fylket som topper alle gode statistikker og bunner alle ille.
Målet var igjen Årdal og Utladalen som leder inn i hjertet av Jotunheimen. Det villeste og vakreste vi kan skilte med i kongeriket. For 40 år siden samlet årdølingene seg i en vanvittig dugnad og bygde vei fra Hjelle. Fem kilometer gjennom ur og over de villeste stryk inn til Vetti gård. I dag kan vi alle stå på amatørrallarnes skuldre og gå dypt inn i fjellet uten særlig anstrengelse.
Folkevegen kalles veien som i sommer hadde sitt jubileum. 1.500 lokale frivillige bidro med 50.000 dugnadstimer. I fem år holdt de på og sprengte, flyttet fjell og konstruerte bruer. I fem år ble familier og egentid prioritert bort for et felles mål, om vei. Kvelder og helger og ferier. Ville det samme vært mulig i dag, ville det vært mulig å samle noen til å investere 50.000 dugnadstimer? Der belønningen var en vei til fellesskapet. Jeg tviler. Veien er derfor ikke bare et minne og en adgang til et landskap og en svunnen tid da folk klorte seg fast inne i dalen, i et terreng der det virkelig ikke skulle være mulig å bo, men også over vår nære historie. Om et fjernt, men likevel nært 1970-tall da idealene og den menneskelige fiberen var annerledes.
På veien innover på folkets vei passerer man Avdalen langt der oppe i fjellsida. Store og små klatret opp for å se det nedlagte bruket der oppe. Også det reddet av dugnadsånd i grevens tid før naturen hadde brutt det ned. Der møttes vi av ei ung jente. Tsjekkeren vispet opp vaffelrøre til oss som om hun aldri hadde gjort annet. Også hun et symbol på et folk og et land i endring. Norsk ungdom vil nok ikke bruke sommeren isolert i fjellet. Heller ikke på campingen nede i dalen var det norsk ungdom i jobb. Men sjefen på campingen priset seg lykkelig over at han hadde to tsjekkere til å jobbe for seg. Ellers hadde det ikke vært hender å få hjelp av i høysesongen.
Ved enden av veien ligger Vetti gard, turiststasjonen som i over 100 år har tatt imot støle lemmer på vei ned fra Hurrungene. Det rødmalte tunet med bygg hvis fødselsattest er datert århundrer tilbake har for mange vært et Soria Moria i det ugjestmilde fjellet. Nå var ikke vår korte marsj av den heltemodige sorten, men det gjorde det ikke mindre hyggelig å bli møtt med lokal øl og, selvsagt, steike gode vafler. Stekt av verdens hyggeligste vertinne, Lorita fra Latvia, som hadde sin tredje sommer innerst i det indre. Heller ikke dette et oppdrag nordmenn vil ta på seg.
Uten utlendingene stopper Norge. Og vaffelpressa.