Når reptilene legaliseres

Den 15.august legaliseres femten arter eksotiske reptiler i Norge. Norge har siden 1977 forbudt innførsel, hold og salg av slike dyr, og representerte her sammen med Island et positivt unntak i verdenssammenheng. Nitten arter blir tillatt i handel, av disse er fem listet som sårbare av IUCN (International Union for Conservation of Nature). Ti av artene er plassert på CITES-konvensjonens appendiks II, som regulerer internasjonal handel med truede dyre-og plantearter. På konvensjonens appendiks II listes arter som ikke nødvendigvis er truet med utryddelse, men hvor handelen må kontrolleres for å unngå at den truer artenes overlevelse. Artene som er listet, men som nå skal tillates i Norge, omfatter både boaslangearter, gekkoer og skilpadder. Samtidig er det viktig å påpeke at svært mange reptilarter i salg ikke er listet noe sted, til tross for at de er endemiske, altså at de finnes bare ett sted, og derfor er sjeldne. Handel med arter som ikke er listet utgjør dermed en vel så stor trussel mot mange arters overlevelse.

Handel med truede dyrearter regnes i dag av FN som en alvorlig form for kriminalitet, med en økonomisk verdi som sidestiller den med narkotikahandel, våpenhandel og menneskehandel. Denne handelen truer svært mange arter, de mest omtalte er neshorn og elefanter og handelen knyttes til organisert kriminalitet i mange land. Den bidrar til å finansiere terrorgrupper, og gjør ubotelig skade på økosystemer. Handelen med reptiler utgjør en svært stor og økende del av denne handelen. Det europeiske markedet er en viktig del av dette. Mellom 2004-2014 importerte EUs medlemsland 20.788.747 levende reptiler. Det er godt dokumentert at samlere bidrar til utryddelse av sjeldne arter, idet et dyr blir mer attraktivt jo sjeldnere arten den tilhører er.

Etter å ha forsket på ulovlig handel med truede dyrearter siden 2010, er jeg svært bekymret for hva opphevelsen av forbudet i Norge vil kunne medføre, både i form av en økt trussel mot artsmangfoldet, og i form av individuell lidelse for dyrene som nå legalt kan inngå i denne handelen, i Norge.

Det er usannsynlig at kravet til at dyr ikke skal være viltfanget som blir gjeldende, vil overholdes. Det er godt dokumentert at viltfangede, ulovlige dyr «hvitvaskes» som oppdrettet, og dermed tillatt i handel. Et annet problem er forfalskning av dokumenter. Tollere jeg har intervjuet har uttrykt stor bekymring for hvordan de skal kunne håndtere en delvis legalisering.

Viltfangede reptiler har, hvis de overlever, vært ofre for en behandling som medfører at opptil 90 prosent dør før de når bestemmelsesstedet. Svært mange av dem som overlever transport stuet sammen i esker, kofferter, osv. dør deretter i fangenskap i løpet av kort tid, faktisk med et slikt omfang at de omtales som avkuttede blomster. Utvilsomt ville et overveldende flertall av reptilene som er i handel være best tjent med å slippe å bli «kjæledyr».

For noen år siden intervjuet jeg personer som holder reptiler i Norge. Jeg vil karakterisere akkurat disse som svært opplyste reptileiere med stor interesse og ansvarsfølelse for sine dyr. De var da kriminalisert, noe som gikk utover deres livssituasjon. Denne kriminaliseringen kan på den enes siden karakteriseres som urettferdig: Man kan spørre seg hvorfor det skulle verre å holde eksotiske reptiler i fangenskap enn eksotiske fugler, som diverse papegøyearter? Papegøyers behov kan være vanskeligere å tilfredsstille i fangenskap enn behovene til reptiler i de tilfellene det er snakk om arter med svært begrensede naturlige habitater.

På den annen side: Det at ett onde er tillatt, som handel med utrydningstruede fugler, forsvarer ikke å tillate nok et onde. Flere av de nevnte reptileierne fortalte da også om besøk på Hamm-messen i Tyskland (Terraristika), som er beskrevet i litteraturen som beryktet for å omsette viltfangede, truede reptiler i stort omfang.

En annen del av mitt datamateriale tilsier at svært mange som holder reptiler i Norge, ikke er ansvarsfulle reptilholdere, og at de holder disse dyrene i fangenskap under forhold som medfører mishandling. Et stort antall straffesaker som også inkluderer ulovlig innførsel og hold av reptiler, kan antyde at reptiler ikke bare holdes for sin iboende verdi, men for å tilføre sine eiere en form for status.

Et av argumentene som er anført for å legalisere de anslagsvis 100.000 eksotiske reptilene i Norge, er at de skal få tilgang til veterinær. Imidlertid er det lite i mitt intervjumateriale som antyder at ansvarlige reptileiere ikke har hatt tilgang til veterinærer, også med et forbud.

I tillegg til mishandlingen av reptilene selv, er det trolig mange som vil ønske å fôre dem med levende fôr – mus og rotter som avles opp for dette formål. Blant dem jeg intervjuet var det også flere tilfeller av dette. Selv om dette ikke er tillatt i Norge, er det en form for dyremishandling som kan øke. Når selv personer som karakteriserer seg selv som seriøse i sitt reptilhold, bidrar til handelen med utrydningstruede reptiler som de förer med levende dyr, er det lite trolig at alle dem som kan regnes som «useriøse» vil overholde de reglene som vil gjelde. For eksempel blir det nå enkelt å skaffe seg et reptil på impuls. Faren for at det vil komme mange omplasseringsdyr i omløp, er overhengende. Hva reptileiere gjør i sine private hjem når de skal fôre dyrene sine vil vanskelig kunne kontrolleres, og også det å fôre med levende dyr kan i visse miljøer trolig gi status.

Konklusjonen er at med legaliseringen vil presset på viltlevende reptiler kunne bli enda større. Mange som ikke har den nødvendige kunnskap til å kunne tilby reptilene et verdig liv vil nå lovlig kunne anskaffe dem, og det totale omfanget av ulovlig handel, vanskjøtsel og dyremishandling vil øke. Legaliseringen gir samtidig et sterkt signal om at dyr har instrumentell verdi, fremfor egenverdi.