Polens sterke mann?

Polen har hatt demokrati i snart 30 år. Polakkene er stolte av å ha slåss mot diktaturet som varte fram til 1989. Landet er solid forankret i EU og Nato. Likevel er demokratiet nå truet, slik mange ser det. Nå sist har bekymringene dreid deg om en pakke lovforslag som vil gi regjeringen og flertallet i nasjonalforsamlingen en sterkere stilling overfor rettsvesenet.

Den politiske krisen i Polen er alvorlig, men regimet sitter tryggere enn det kan se ut som. Riktignok er titusener ute i gatene, og EU truer med å frata Polen stemmeretten. Men meningsmålingene viser solid oppslutning om regjeringspartiet PiS (Lov og Rettferdighet). De kan til og med notere økende støtte. Det ledende opposisjonspartiet går tilbake.

Én ting er demonstranter, noe annet velgere. Forsvaret av rettsstaten engasjerer mange, men velgere flest er mer opptatt av jobb, inntekt og sosial trygghet. Der leverer PiS foreløpig som lovet. Arbeidsledigheten går ned og er nå på 7,1 prosent. Den har ikke vært så lav på 25 år. Lønningene øker, særlig i typiske kvinneyrker som detaljhandel og tekstilindustri. Barnefamilier med mer enn ett barn har fått en raus barnetrygd. Planene om å høyne pensjonsalderen er reversert. Den lovpålagte minstelønna er økt. Sånt betyr noe.

Hva går de omstridte lovforslagene ut på? Kort fortalt skal justisministeren få økt makt over domstolene. Det første forslaget dreier seg om Domstolsrådet. Dette er et organ som skal sikre at domstolene er uavhengige. Hittil har flertallet i dette rådet blitt utnevnt av dommernes eget profesjonsforbund. Regjeringen vil nå avsette alle medlemmene av rådet og la Nasjonalforsamlingen sette inn nye.

Det andre forslaget gir Justisministeren rett til å avsette medlemmene av Høyesterett og utnevne nye. I Polen er justisministeren også riksadvokat så her er det snakk om å samle mye makt på én hånd. Lederen for høyesterett er samtidig alltid leder av Statstribunalet, som skal kontrollere at offentlige tjenestemenn handler i tråd med Grunnloven. Høyesterett avgjør også om valgene til nasjonalforsamlingen har gått riktig for seg.

Det er disse to lovforslagene president Andzej Duda la ned veto mot nylig.

Det tredje lovforslaget har presidenten signert. Det går ut på å gi Justisministeren myndighet til å innsette og avsette dommerne i de alminnelige domstolene, ni tusen i tallet. Hvor lett er det å dømme upartisk da? Særlig i et land der personlige bekjentskaper med maktpersoner spiller en sentral rolle?

De som protesterer, mener lovforslagene er i strid med Grunnloven. Om de har rett i det, er det Grunnlovsdomstolen som avgjør. Men rett etter at de tok over makten i 2015 sørget PiS for å bemanne også denne domstolen med partilojale folk.

Lovforslagene er helt i tråd med hva det nasjonalkonservative regjeringspartiet PiS lovte før valget: Polen skal få et grundig systemskifte. PiS – som står for Rett og Rettferdighet – skal gjøre opp med den uretten Polen har blitt utsatt for i nyere historie. De spiller rått på emosjoner. For det nasjonalkonservative PiS er Polen er martyr, en slags historiens Messias. Det fredelige kompromisset som førte til innføring av demokrati i 1989, der Polen var først ute i hele Øst-Europa, ser PiS på som en skitten hestehandel. Forbryterske kommunister gikk fri takket være liberalernes svik. Sånn er faktisk språket de bruker.

PiS-formannen Jarosław Kaczynski – landets de facto leder – liker å spille på konspirasjonsteorier. Han mener å se et elitenettverk av velfødde liberalere og ekskommunister som styrer rettsvesenet og massemedia, og der stillingene nærmest går i arv. Nå gjelder det å sette inn nye folk, sier Kaczynski. Allmennkringkasteren er nå bemannet av PiS-lojale journalister med oppdrag å «fremme patriotisme», noe de ofte gjør på særlig plumpt vis.

Dette har en viss appell i et land som er blitt stadig mer todelt. Det snakkes om et Polen A og et Polen B. Polen A er de store byene og områdene i nord og vest, det som var tysk – og befolket av tyskere – før Den annen verdenskrig. Polen B er småbyer og landsbygd samt de østlige og sørlige landsdelene. Det er et hav av forskjell mellom Warszawa hvor man ser eldre, diskret velkledde kvinner trippe med en kurv dimsum nylig innkjøpt i en liten «gründer»-luke på en av hovedgatene, og de grå småbyene, der mange av de dyktige arbeidsmigrantene vi kjenner her til lands bor.

Alle valg siden 1991 har vist det samme mønsteret. I Polen A stemmer folk på sosialdemokratene og den rettsstatsorienterte høyresiden. I Polen B rår Kaczynski og andre populistalternativer grunnen.

Kontroversen rundt lovforslagene om rettsvesenet har bidratt til å hardne fløyene og til å skjerpe todelingen av det polske velgerkorpset. Det er neppe Kaczynski imot. Hans strategi er strid, ikke forsoning. Men han har fått et problem: Presidentens veto. Kaczynski har ikke lenger total kontroll. Hittil har han sittet i bakgrunnen og styrt både statsminister Beata Szydło og president Duda, som begge tilhører PiS. Kaczynski risikerer å miste imaget som «sterk mann», et image velgernes hans liker.

Dudas veto kom overraskende og satt en støkk i PiS. Bedre ble det ikke av at den katolske kirken gikk ut og støttet Duda. De henviste til pave Johannes Paulus som i sin tid slo fast prinsippet om tredeling av makten. Vil kontroversen mellom Duda og regjeringen føre til varig splittelse? Kanskje. Polske politikere er lite lojale mot partiene sine. De hopper gjerne av, danner egne partier eller slutter seg til andre. Etter at sosialdemokratene falt ut av nasjonalforsamlingen ved siste valg, er det bare sentrum-høyrepartier igjen. Mellom dem er det overlapp og glidende overganger. Mer moderate politikere fra PiS kan tenkes å bryte ut. Da mister Kaczynski raskt det reine flertallet.

På den annen sider er politiske avhopp i Polen så å si alltid opportunistiske. Politikerne hopper til et parti der de tror de kan få flere velgere. I så fall er PiS fremdeles det tryggeste stedet å være.