Carl I. Hagen hadde John Alvheim. Siv Jensen har Sylvi Listhaug. Sistnevnte virker å være en langt mer effektiv stemmesanker blant kristne enn Alvheim. Det er et lite mysterium at det er den unge, kvinnelige småbarnsmoren fra Sunnmøre som har fått solid grep om kristne velgere.
For yngre lesere er det nødvendig med litt historieskriving om Fremskrittspartiets forsøk på å vinne de kristne velgerne. Carl I. Hagen grep til noen få symbolsaker for å få det til, blant annet lokket han med et annet syn på Israel enn det som var gjengs i norsk politikk. Hagen lyktes ikke med strategien, til tross for at han hadde John Alvheim som burde vært et sterkt kort. Han var utdannet diakon, og var en tydelig stemme i sosialsaker og som pensjonistenes talsmann på Stortinget. Han var en uvanlig Frp-politiker. Mange mente at han like gjerne kunne tilhørt KrF.
Det samme kan ikke sies om Sylvi Listhaug. I KrF ville hun ha vært sterkt splittende. Det er på hennes statsrådsfelt regjeringen fører en politikk som ergrer KrF-lederne aller mest. Som statsråd markerer hun kraftfull motstand mot innvandring. Flertallet av troende i Norge mener at kristne skal ta ansvar for dem som lider nød i verden. Likevel er det nå en del kristne som slår ring om Sylvi Listhaug. Hvor mange, vet vi ikke. Dagsavisen var siste uke på Evangeliesenterets landsstevne på Østerbo utenfor Halden, et tydelig lavkirkelig miljø som har gjort mye for rusmisbrukere. Her møtte avisen 56 år gamle Jarle Aasvik som hittil alltid har stemt på KrF, men nå er han «Frp-frelst av Listhaug», ifølge gårsdagens førstesideoppslag.
Carl I. Hagen vet nok ikke hvorfor han mislyktes med sin kristenstrategi. Han misunner nok den nåværende partileder for det kortet hun har i Sylvi Listhaug. I tillegg har partiet en aktiv troende i Ketil Solvik-Olsen, men samferdselsministeren kjører en langt lavere profil som kristen stemmesanker. Han konsentrerer seg om samferdselspolitikk, og snakker lite om sitt livssyn.
Valgforskere spør seg hvorfor Sylvi Listhaug er blitt så populære i visse kristne kretser. Det er ikke lett å gi gode svar, men må ha sammenheng med at det innen kristenheten er blitt et mye større strekk i laget i de siste årene. Folk som sier at de er troende, kan politisk sett være som hund og katt. Noen plasserer seg langt på venstresiden, og enkelte grupper befinner seg ytterst ute på høyresiden.
Det er neppe slik at Sylvi Listhaug henter sympati fra et bredt lag av kristne velgere, men hun og Frp får voldsom medieuttelling for dem de får tak i. I disse lavkirkelige miljøene skader det ikke at hun nettopp har født sitt tredje barn, snakker varmt om korssmykket hun har fått av bestemoren, og viktigheten av at Norge bevarer og beholder sitt kristne kulturgrunnlag. Det er en enkel, men virkningsfull kommunikasjonsplattform, som blir profesjonelt røktet av rådgiveren Espen Teigen på sosiale medier.
I midten står Kristelig Folkeparti og lekker litt i begge ender. Knut Arild Hareide hadde neppe forestilt seg at det skulle være så enkelt for en politisk konkurrent å kapre velgere og medieoppmerksomhet. Hva som skjer i dette landskapet fram til valget i september, kan kommer til å bety mye for hva slags regjering Norge får. KrF snuser på sperregrensen, og Frp opplever Hareide som en usikker samarbeidspartner. Skaffer Frp seg tilstrekkelig med stemmer i disse miljøene, vil det ha dobbel effekt. Frp blir i så fall styrket og KrF svekket.