Nå kommer en USA-inspirert ny økonomisk teori som politiske strateger forespeiler vil bli knyttet tett til ny sosialdemokratisk politikk: Modern Monetary Theory (MMT) eller Modern Money Theory. Dette er en makroøkonomisk teori, som i likhet med Keynesianismen, argumenterer for en aktiv stat med oppgave å intervenere og balansere en ustabil markedsliberal kapitalistisk økonomi med en ny pengepolitikk. Det heter «trykk opp penger til gode formål, og unngå inflasjon med en aktiv skattepolitikk». For enkelt? MMT beskriver og analyserer moderne økonomi hvor nasjonal valuta er basert på penger trykket og skapt av den sentrale statsmakten – i Norge med en fristilt Norges Bank som den ansvarlige. MMTs sterke tro på pengepolitiske statlige inngrep vil nok gjøre at sosialdemokratiske strateger plukker opp dens analyser og resonnement, og integrerer disse i politiske manifest. Når skjer det i Norge?
I USA er et eget nettverk etablert, Modern Money Network (MMN), som sikter på å bringe sann og tilgjengelig kunnskap om monetære- og finansielle systemer ut til et bredere lag av offentligheten. Framtredende teoretikere og talspersoner for MMT kan nevnes: Økonomene Warren Mosler, Stephanie Kelton og likeså må Bernie Sanders regnes med, tidligere økonomisk sjefsrådgiver, med en stadig sterkere stemme. I følge dem kan vi forsørge både rike og fattige bare vi tenker nytt om penger.
MMTs grunnleggende utgangspunkt er at de sentrale myndighetene i en suveren stat har monopol på å trykke opp penger i enhver form. Som en myndighet med slik kapasitet er det derfor ikke noen finanspolitiske hindringer for hvor mye en suveren valutautstedende nasjonal myndighet kan forbruke i form av kjøp av varer og tjenester og garantere for av framtidige utbetalinger og tildelinger til alle sektorer. Slik sett kan slike myndigheter ikke bli insolvente eller gå konkurs. Det er ikke mulig, for de kan alltid betale. Som kilde til alle pengene, både de beskattede og ikke, betaler eller bruker de pengene først og skattlegger etterpå.
Prinsippet til MMT er å trykke penger til å finansiere utgifter ved utbygging av samfunnet på alle områder. Tankegangen om at det ikke er mulig både å skaffe mat til sultne barn og samtidig bygge en viktig bro, at universelle helse- og sosiale helsetjenester for alle er for kostbare for staten når arbeidsledigheten øker, er en foreldet tankegang. Den suverene monetære stat trykker tilstrekkelig med penger til å dekke kostnadene og bevarer en effektiv etterspørsel i keynesiansk forstand, og kan bruke skattepolitikken til å regulere potensialet for inflasjon som betyr for mye penger i sirkulasjon. Men skatter finnes for å kontrollere inflasjonen ved å redusere tilgangen til penger, samtidig som skatten sikrer etterspørselen etter den nasjonale valutaen som eneste akseptable når skatten skal betales.
Det er på det skattepolitiske området MMTs talspersoner møter særlig motstand. Det betviles at den monetære stat kan regulere inflasjonen gjennom eneste skattlegging når penger trykkes til de mange formål. Blant annet er dette blitt klart uttrykt av de to amerikanske nobelprisvinnere i økonomi, nykeynesianerne Joseph Stiglitz og Paul Krugman. Disse to er vår tids meste kjente eksponenter for den såkalte ny-keynesianske teorien med dens politiske vektlegging av statlige intervensjoner og sosial utjevning. Disse to økonomene representerer faglig prestisje, de leses og refereres til. Deres statsfokus har vist seg tydelig i forbindelse med blant annet sterke motargument mot innstramningstiltakene (austerity) som EU og IMF har pålagt kriserammede land som Hellas. Tilbakekomsten av keynesiansk politikk i ny form, med et statsvennlig og internasjonalt solidaritetsperspektiv, henger åpenbart sammen med nyliberalismens sammenbrudd som følge av finanskrise, eurokrise og flyktningkrise med krisepreget arbeidsledighet. Nykeynesianerne er positivt innstilt til MMT, men har klare innvendinger mot teoriene om inflasjon. Ukontrollert opptrykk av penger, hvor fristende det enn høres ut, støter mot inflasjonens dilemma. Penger må forankres i verdier, i verdiskaping, ellers er de verdiløse. Men det er jo nettopp det som skjer utfra MMTs prinsipper, er argumentet. MMT beskriver hvordan penger fungerer på en måte de fleste vil forstå, og en vei til kamp mot økonomisk tilbakegang, arbeidsledighet og svekkelse av velferdsstaten.
MMT representerer en motvekt mot den langvarige nyliberale doktrinen om mindre stat, offentlig innsparing og budsjettmessig ansvarlighet, «Fiscal Responsibility», utledet som behov for budsjettbalanse og reduksjon av offentlige utgifter og med økt privatisering, MMT bekjemper slik vår sittende norske blåblå regjeringens økonomisk politikk. Den unngår underskuddbudsjettering ved i stedet å øke kraftig uttaket fra Pensjonsfondet – utlandet, som slik blir denne regjeringens sine «nye» penger i stedet for opptrykk av penger.
I virkeligheten er det ingen konstitusjonell grense for mengden penger den sentrale statsmyndigheten skaper eller låner når de realiserer offentlige oppgaver og tiltak. Hvordan penger skal skapes, lånes bort og brukes har med politiske prinsipper, verdier, kultur og sedvane. Men som sagt inflasjonen lurer. MMT holder fast på at denne kan kontrolleres gjennom skattlegging.
MMT forespeiler endeløse muligheter, slik John Maynard Keynes gjorde med sitt verk «The General Theory of Employment, Interest and Money» på 1930-tallet. Hans prinsipper ble førende for sosialdemokratiets aktive statspolitikk i etterkrigsårene. MMT fremmer en aktiv monetaristisk stat. Staten trykker penger, og kan garantere jobb til enhver, inkludert dem som har gitt opp å søke arbeid, senke arbeidsledighetstallene og bevare den universelle velferdsstaten.
For tiden er vestlig kapitalisme deflatorisk med svært lave utlånsrenter, noe som hindrer realvekst og restaurering etter finanskrisen. Nasjoner venter på den økonomiske veksten bare statlige initiativ kan gi i nedgangstider og en truende ny finanskrise.