Innlegget er skrevet i samarbeid med Synne Skouen, komponist og skribent.
I 40 år har CAK vært et mangfoldig og frodig senter for afrikansk kulturformidling. Her har fagfolk ledet tromme- og dansekurs, eventyrstunder, teater og lekestue for barn, afrikanske filmdager og mer omfattende kulturuker. CAK har bibliotek, temakvelder med foredrag, musikksamarbeid med Barratt Due musikkinstitutt og med musikkutdanninger ved andre høgskoler og universiteter. Café Afrikaden serverer afrikanske matspesialiteter. Og på veggene i senteret er det stadig temautstillinger og bildende kunst som viser mangfoldet i afrikansk visuell kulturarv, dens påvirkning på afrikansk samtidskunst og geografiske spredning til andre kontinenter.
Et nytt afrikansk land eller et kulturelt område får gjerne spesiell oppmerksomhet i varierte arrangementer gjennom et år. Sentralt er mangfoldet i de afrikanske musikk- og dansetradisjonene fra både sør og nord for Sahara, men også fra afrikansk-påvirkete kulturer i Amerika og Karibia. CAK har i mange år vært partner i den norske nasjonalkommisjonen for UNESCOs aktiviteter knyttet til «The Slave-Route Project». Og senterets leder, Barth Niava har fortjent fått en rekke kulturpriser fra blant andre Oslo kommune, NRK og Fritt Ord.
Det finnes selvsagt, og heldigvis, også andre virksomheter som formidler afrikansk kunst og kultur i Norge. Men CAK er alene om å gjøre dette så tematisk bredt, så kunstnerisk variert og så daglig, året rundt. Derfor bør ikke kortere festivaler, kulturdager eller mer temabegrensete aktiviteter som formidler afrikansk kultur, settes opp mot CAK i økonomiske prioriteringer fra kommune og stat. CAK har sin egenart. Den bør verdsettes og støttes.
Vi har fulgt CAKs virksomhet i flere tiår. Intet faglig, politisk eller økonomisk argument tilsier at CAK bør dø. Men en slik virksomhet vil kveles hvis den ikke får et minimum av driftsstøtte fra kommune og stat. Lenge fikk CAK nesten en halv million fra Oslo kommune og to og en halv million fra staten. Men fra 2015 ble støtten fra Oslo kommune sløyfet. Vi får håpe at det nye bystyreflertallet igjen vil støtte CAK – etter søknad.
I fjor vedtok Norsk kulturråd, som bestemmer over den statlige støtten, at den skal «utfases» med 25 prosent reduksjon i 2017 og 65 prosent neste år.
Kortsiktige prosjektmidler kan CAK selvsagt fortsatt søke om, både fra Kulturrådet, kommunen, Unesco-kommisjonen, Fritt Ord og andre stiftelser. Det gjøres stadig. Og det bidrar til å finansiere noen viktige tiltak. Men en slik økonomisk usikker prosjekttilværelse krever masse merarbeid for senterets daglige ledelse – som stadig må søke og søke og søke, samtidig som de skal ivareta den omfattende daglige driften. For de to eneste administrativt ansatte er dette en umulig og utmattende arbeidssituasjon. En virksomhet som CAK, med bred kunstnerisk og mer allmennkulturell profil, kan ikke overleve med inntekter bare fra svært uforutsigbare og kortsiktige prosjektmidler i tillegg til kursinntekter. Det bør kommunen og kulturrådet innse. Og påvirkes til å innse – fra brukere og venner av CAK – og fra andre som er opptatt av flerkulturelle aktiviteter.
«Provoserende» av Norsk kulturråd skriver den flerkulturelle formidlingsveteranen Bente Guro Møller om rådets økonomiske kvelning av CAK: «At varsel om utfasing kommer i det året CAK markerer sitt 40-års- jubileum, er rett og slett provoserende- Jeg har kjent Barth Niava i 30 år og samarbeidet med ham både i den perioden jeg var leder for Interkulturelt Museum (IKM) og da jeg var Nasjonal koordinator for Mangfoldsåret 2008. Også gjennom de siste åtte årene som seniorrådgiver i Kulturdepartementet har jeg holdt kontakt med CAK. Jeg blir trist og nærmest pinlig berørt over at den meget viktige kompetansen CAK og Barth Niava innehar ikke verdsettes.»
Både egenverdi og ringvirkninger er knyttet til CAKs mange og varierte virksomheter. Viktigst er opplevelser der og da av rytmer, bevegelser, lyder, farger, samspill og innsikt. Men all kunst og kultur med kvalitet har ringvirkninger utover seg selv. De kan derfor bidra til integrering, læring og tverrkulturell respekt. Dermed være en av mange veier til å forebygge etnisk hovmot og rasisme.
Det er ulogisk å kvele CAK i en tid der stadig flere fagfolk og politikere snakker og skriver om betydningen av å forebygge etnisk og religiøs fanatisme. Dette kultursenteret er jo nettopp én av de virksomhetene i Oslo, med ringvirkninger også i andre deler av Norge, som bringer barn, unge og voksne sammen på tvers av etniske, kulturelle og religiøse grenser. Og det har mange planer for å styrke dette arbeidet – i samarbeid med barnehager, skoler, foreninger og andre. Men planene kan ikke bli til virkelighet uten ressurser. Senteret må fortsatt få betalt av de som deltar på kurs der. Og det må fortsatt søke om ekstra midler til prosjekter. Men CAK trenger faste og forutsigbare driftsmidler fra kommune og stat for å overleve. Uten slik støtte kveles CAK. Med slik støtte kan 40-årsjubilanten ikke bare overleve – men bidra enda sterkere til afrikansk kulturformidling og dermed til et mer fargerikt, smaksrikt og musisk levende samfunn.