Innlegget er skrevet i samarbeid med Harald Chr. Aartun, nabo og lektor.
Kvartalet Lille Uranienborg ligger i randsonen bak Slottet, omkranset av institusjonene Fritt Ord, Litteraturhuset og Kunstnernes Hus. I et område som strekker seg fra Nobelinstituttet, den nyåpnede Dronning Sonja KunstStall, regjeringens representasjonsbolig til byens kulturkryss Parkveien/Hedehaugsveien med bl.a. Lorry og Cochs Pensjonat.
Lille Uranienborg har i seg det fredede anlegget Parkveien 27-31, en godt bevart del av villabebyggelsen bak Slottet fra 1840- og 50-tallet. Dette var den første villareguleringen i Skandinavia og en del av Linstows plan for Slottsparkens tilgrensende område. Og det blir starten på Homansbyen.
Årene 1845–47 ble det ført opp tre staselige villaer med representative forhager, mens gårdsrom og uthus for daglige gjøremål ble skjult bak. De ble alle liggende ut mot Slottsparken, til en nettopp påbegynt vei fra Hegdehaugsveien til Drammensveien. I dag Parkveien 27, 29 og 31B.
Parkveien 27 skal være den eldste private murvilla i Oslo, utformet i nyrenessansestil. Bak villaen lå det to sidefløyer. Den ene er fremdeles intakt. Den spesielle murvillaen ble på folkemunne senere kalt «Bertelosten» etter bilimportøren Bertel O. Steen, som drev handel her fra 1913.
Villastrøket markerte overgangen fra by til land, og sveitservillaene er de eneste gjenværende trebygg etter reguleringen av Linstow-planen. De speiler byggeperiodens brytning mellom empirestilens stramhet og romantiske strømninger, på tilsvarende måte som Slottet og Slottsparken, og er enestående dokumentasjon på det stilskiftet som gjorde seg gjeldende på 1840-tallet. Det er ingen hovedsteder i Norden som har bevart de første villaene så sentralt i bymiljøet som i Parkveien. Disse villaene med forhager og bakgårdsbygg ble fredet i 2002.
I forlengelsen mot Hegdehaugsveien 28–30 ligger et karakteristisk småhusmiljø med våningshus, Smia til Slottet og Oslos’s eldste bad, «Styrtebad Karlsro», alt fra 1850-tallet. Den brostenbelagte gaten, også kalt «Badehusgaden», løper fremdeles tvers gjennom gårdsrommet. Fra 1870- og 80 tallet kommer de elegante bygårdene langs Hegdehaugsveien og Uranienborgveien. For oss som arbeider og bor i kvartalet, kan det ikke unngås å registrere alle som av ren nysgjerrighet går inn i gårdsrommet fra Hegdehaugsveien. De blir nesten målløse av det de ser. Mange tar bilder, og flere har kommentert at det er slike gårdsrom de nå bare ser i Paris. Dessverre er deler av bakgården i ferd med å forfalle.
Kvartalet Lille Uranienborg er Oslohistorie i miniatyr. Riksantikvaren og Byantikvar Janne Wilberg har da også omtalt dette området med særlig begeistring og faglig autoritet.
Blandingen av karrébebyggelse med enkelte trevillaer, bygårder i forskjellige stilarter og innslag av funkis gjør kvartalet unikt når det gjelder Oslos arkitekturhistorie. Slik representerer det også kulturhistorie av nasjonal betydning.
Kvartalet har mange selvgrodde «restarealer» eller arealer som ikke gir noe spesielt til miljøet, men som har stort brukspotensial. Området er modent for foredling av eksisterende kvaliteter og supplering på kulturmiljøets premisser. I en by i vekst der fortetting utgjør en hovedstrategi, må det være mulig å eksperimentere med ulike typer for fortetting der svaret ikke alltid er å fortette med blokker.
Som ellers i hovedstaden arbeides det nå også med fortetting av Lille Uranienborg. Det er grunn til å vurdere nøye hva denne historiske bydelen tåler og fortjener.
Området bak Slottet, avgrenset til Parkveien-Colbjørnsens gate-Oscars gate og Uranienborgveien samt Homansbyen, er vernet etter Plan- og bygningsloven. Det er et paradoks at ikke også kvartalet Lille Uranienborg har den samme status tatt i betraktning de betydelige kulturhistoriske verdiene som området representerer.
De planer for utbygging av området vi har sett til nå gir grunn til stor bekymring. Med så store vernekvaliteter og potensial for et trivelig stedsmiljø kan man ikke la utbyggere alene definere premisser for bruk og utforming. Lille Uranienborg skal ikke bli ren eiendomsspekulasjon.
Et minstekrav må være en helhetlig plan som ivaretar de kulturhistoriske verdiene og kan utvikle et nytt bymiljø i området. I tillegg ser vi et potensial for en ny strøksgate fra Parkveien til Hegdehaugveien. Denne velger vi å kalle «Landsbyen bak Slottet». Her er det faktisk areal og rom for mange nye bygninger i et variert og menneskelig småbymiljø med forskjellige prinsipper for fortetting, i tråd med politiske intensjoner for Oslo.
Vi utfordrer byens politikere, bygningsmyndigheter og respektive tomteeiere til å samordne sine planer for dette viktige området i hovedstaden.