Debatt

Derfor skal vi gå i Pride-paraden

Det er Pride-parade i Oslo i morgen. Og der burde ALLE kjenne sin besøkelsestid.

Tegning: Siri Dokken
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den siste tida har Pride-festivaler pågått over hele verden (med unntak av i de mange landene der det fremdeles er for farlig å vise seg som homofil – homofili er fremdeles forbudt i 75 av verdens ca. 200 land og straffes med døden i elleve av dem). I Oslo skal feiringen kulminere i landets største Pride-parade i morgen, en parade som alltid, også i år, har opplevd motstand. Enten blir den avfeid med påstander om at den er overflødig, at det å være homofil i Norge i dag er totalt uproblematisk. Ellers blir deltakerne dømt for å være for prangende, for høylytte, for vanskelige å forholde seg til – eller direkte oversatt: for avvikende fra den heteronormative standarden.

Pride omtaler seg selv som «Norges viktigste festival». Og det har de trolig rett i at de er. For i et land som stort sett dyrker én overordnet sannhet om hva et godt livsløp skal inneholde, så er noe av det viktigste vi kan gjøre å utfordre den ideen. Pride burde hylles av alle, for måten de feirer og viser en raushet og et mangfold det ikke akkurat er overflod av her til lands.

I Norge mobber vi, utestenger vi og dømmer de som ikke tilpasser seg eller er som majoriteten. Det rammer homofile i form av en haug med forutinntatte oppfatninger om hvordan legning liksom definerer selvet. Titt og ofte sirkulerer i tillegg de rareste konspirasjonsteorier i flere av Norges største mediehus. Voksne, velutdannede mennesker, som Fritt Ords honnør-vinner Nina Karin Monsen, vil ha oss til å tro at homofili er noe vederstyggelig, at homofile mennesker jobber for en «homolobby» som styres av en politisk agenda, heller enn av følelser. Monsen og hennes likesinnede mener homofili er lite annet enn en seksualakt og reduserer det å være homofili til å utøve «samkjønnet onani». Samtidig er «jævla homo» fortsatt et av de vanligste mobbeordene i norske skoler.

Det er forsket noe på barn og unges bruk av «homo» og «lesbe» som skjellsord i skolen. I forskningen fremkommer det ofte at barn og unge ikke nødvendigvis har noe imot det å være homo i seg selv. Men de har noe imot det å være annerledes. Og i Norge blir fort «vi» de hvite og heterofile, mens «de andre» er alle dem som avviker fra det. Det heteroseksuelle ses på som det selvsagte, som noe naturlig og positivt, mens homofili må begrunnes og forsvares. Ordet har i tillegg flere negative assosiasjoner. Hilde Slåtten leverte i fjor en doktorgradsavhandling der hun ser på bruken av homoskjellsord i ungdomsskolen og skadevirkninger av dette. Avhandlingen baserer seg på data fra spørreskjemaer til 921 niendeklassinger (14-15 år gamle) fra 15 skoler. Her kommer det fram at gutter som scorer høyt på såkalt emosjonell restriksjon – altså de som mener at gutter i liten grad skal vise følelser utad, har større sannsynlighet for å bruke «homo» som skjellsord enn andre. Vi har så rigide tanker om hvordan «ordentlige» gutter og jenter skal opptre i Norge, og homoskjellsord benyttes som oftest så fort noen bryter disse normene.

Disse holdningene bidrar til at mange fremdeles opplever å være fremmed i sin egen verden. Og det kan være totalt ødeleggende. Det finnes nærmest ingen her i verden som trives i en konstruert rolle som «den andre», som en som ikke har noen selvsagt plass i samfunnet. Gjennom store og små marginaliseringsmekanismer som vold, trakassering og negative ordelag fremmedgjøres daglig unge og voksne homofile. Derfor er det dessverre heller ikke overraskende at homofile gutter er overrepresentert på selvmordsstatistikker i Norge. I undersøkelser gjort av Helseutvalget for lesbiske og homofile kom det i tillegg fram at hele én av fire unge homofile og lesbiske mellom 16 og 24 har forsøkt å ta sitt eget liv. Disse statistikkene er det majoritetskulturens ansvar å bekjempe. Både barn og voksne må i større grad lære å ta innover seg at utestenging og negative slengbemerkninger knyttet til legning kan utgjøre livsfare. Særlig blant identitetssøkende unge som ikke kjenner seg igjen i fordommene som prakkes på dem.

Å bruke legning som skjellsord ikke er greit, særlig ikke når majoritetskulturen har bestemt at noen legninger inneholder en rekke forutinntatte egenskaper som ikke blir verdsatt på lik linje som andre av fellesskapet. Homofile er like mangfoldige og individuelle som hvilket som helst heterofilt menneske. Når folk hevder Pride-paraden er overflødig i 2017, blir det som når hvite amerikanere furter over Black History Month i USA eller som når menn klager på at 8. mars fremdeles markeres. På samme måte som at hver måned i USA stort sett er en «hvit historie måned», som at hver dag er en dag der kvinner tjener mindre enn menn og forventes å ta mer ansvar i hjemmet, så er hver uke i det store og hele en heteronormativ uke. Majoritetskulturen sitter med den overordnede definisjonsmakten.

Å vise fram og feire skeiv kultur er derfor dødsviktig – for å sette det på spissen: norsk heteronormativitet dreper fremdeles. Og det burde ALLE, uavhengig av legning, synes er så forferdelig at de tar beina fatt og viser solidaritet i morgendagens Pride-parade.

Mer fra: Debatt