Både presidentvalget og parlamentsvalget i Frankrike framstår som en katastrofe for de tradisjonelle politiske partiene, og mange tviler på om de vil overleve. Men vi trenger partiene mer enn noensinne for å sikre en kobling mellom en fornuftig politisk debatt og følelsene som også er en del av politikken.
Da ingen av de to tradisjonelle styringspartiene, Sosialistpartiet og Republikanerne (det franske høyrepartiet) kom videre til andre runde i det franske presidentvalget, var det mange som spådde disse partienes død. Noen snakker også om politiske partiers død mer generelt. Første runde i parlamentsvalget på søndag bekreftet den samme tendensen, den nyskapte bevegelsen La République En Marche ser ut til å feie de tradisjonelle partiene av banen. Selv om Republikanerne og Sosialistpartiet i Frankrike har mislyktes på litt ulike grunnlag, er det verdt å reflektere over hvorvidt partiene fortsatt fungerer som demokratiske kanaler eller ikke – og eventuelt hvorfor ikke. Etter å ha forsket på det franske politisk-administrative systemet i mange år, og på hvordan eliter legitimerer sin makt, gjør jeg meg noen tanker om hvilke signaler vi bør merke oss etter de franske valgene.
I likhet med situasjonen i flere andre land er franske velgeres misnøye med politikken og politikerne stor. De opplever at samfunnet brutaliseres, arbeidsplassene forsvinner, og at politikerne lever liv i sus og dus og slipper unna med alt.
Dette bidro i første omgang til at protestpartiet Nasjonal Front (FN) ble et stort og normalisert parti. Folk ønsker seg noe som bryter med det etablerte systemet. Men i parlamentsvalget når ikke engang FN fram til velgerne, og hele 50,2 prosent av de stemmeberettigete velger resignert å sitte hjemme på valgdagen.
I det man kan kalle en politisk krisetid, klarte ikke de store politiske partiene å møte utfordringene. Men hva var det som gikk galt? På mange måter kan man si at de lyktes med mange av sine grunnleggende oppgaver. Politiske partier skal blant annet kanalisere folkets politiske engasjement, gi rom for politisk debatt, gi debatten en struktur som gjør at større velgergrupper kan forholde seg til den, og fungere som treningsarena og seleksjonsmekanisme for nye politiske ledere.
Både i Sosialistpartiet og hos Republikanerne fant det sted meningsfulle politiske debatter, og begge partiene har hatt primærvalg om hvem som skal stille som partiets presidentkandidat.
Hos Republikanerne hadde Alain Juppé lenge vært en favorittkandidat, en sentrumsorientert, erfaren politiker som velgere både til høyre og venstre anså som en rimelig respektabel framtidig president. Men Juppé ble overraskende slått grundig ut av den ultrakonservative François Fillon, som er kritisk til homofilt ekteskap og fri abort, og tilhenger av tradisjonelle katolske familieverdier.
I Sosialistpartiet ble Emmanuel Valls, også en sentrumsorientert politiker og inntil nylig statsminister, overraskende slått ut av Benoît Hamon, representant for en radikal venstrefløy i partiet. Blant mine politisk informerte og engasjerte venner i Frankrike var det flere som sa at ja, på tross av at de var uenige i mye av det begge disse kandidatene sto for, så var resultatene av disse primærvalgene en god ting fordi det fikk bredden i det franske politiske landskapet bedre fram enn tidligere.
Partiene lyktes med å la ulike meningsfraksjoner debattere seg imellom. Med utgangspunkt i denne debatten kunne velgerne ta opplyste standpunkt – på tvers av partiledelsens og medienes press i retning av forutsigbare kandidater og gamle kjenninger.
Dette er helt sentrale oppgaver i et demokrati. Selv i et politisk system som det franske, hvor presidentvalget er organisert slik at det skal være en direkte forbindelse mellom velgerne og en enkelt mann eller kvinne, så strukturerer partiene den politiske debatten, de disiplinerer den, og bidrar til at rasjonaliteten får noe større plass enn den kanskje ellers ville hatt. Selvsagt er det maktkamper og spill og mye irrasjonelt i partienes funksjon. Men de har også en siviliserende kraft på valgprosessen, og denne delen av deres oppgaver lyktes også de tradisjonelle franske styringspartiene med i dette valget.
Det de derimot ikke lyktes med, var å velge ut kandidater som klarte å mobilisere større velgergrupper, som appellerte til følelsene og inspirerte utover det partiprogrammer kan gjøre. Den tyske sosiologen Max Weber har lært oss om betydningen av karisma i politikken.
Denne delen av politikken var Emmanuel Macron svært bevisst på. Flere kommentatorer har sammenlignet ham med Obama. Det vil jeg si er å gå vel langt, han er ikke en taler av Obamas klasse og har nok ikke klart å bevege folk slik Obama gjorde i det amerikanske presidentvalget i 2008. Men Macron tok inn over seg betydningen av at politikk både er rasjonell argumentasjon og følelser, både smart organisasjonsstruktur, diskusjon av reelt politisk innhold, og iscenesettelsen av en karismatisk personlighet. Han anerkjente den kroppslige framtoningens og visuelle kommunikasjonens enorme betydning og sier at «La politique est un geste» (politikken er en gest). Dette har han til fulle klart å følge opp i ukene fra han tiltrådde og fram til parlamentsvalget: gjennom regjeringsdannelse, reiser og møter med utenlandske ledere har han lykkes svært godt med å tegne et bilde av seg selv som en begavet politiker og Europas håp. Franske valgforskere og kommentatorer mener oppslutningen om La République en Marche i parlamentsvalget ikke bør forstås som en massiv tilslutning til den politiske bevegelsen og deres program, men som en begeistring for presidenten Macron.
Den avtroppende franske presidenten François Hollande gjorde den gedigne tabben å forsøke å være en «normal» president. Macron forsto godt at en president ikke skal være «normal». Han må respektere folket, noe han demonstrerte ved å møte arbeiderne på den nedleggingstruede Whirlpoolfabrikken i Amiens i presidentvalgkampen. Men han må samtidig skille seg fra dem – både for å være troverdig som deres leder, og for å inkarnere noe utover seg selv, nemlig nasjonen og republikken. Den franske statsviteren Bernard Manin, professor ved New York University, som har skrevet om kjennetegnene ved det representative demokrati, understreker at den som folket velger som sin representant må skille seg ut.
Det er godt mulig Macron faller til jorden – både hans politikk og hans personlige utstråling – etter hvert i møte med den harde politiske hverdagen. Mange politikere før ham har hatt en utstråling gjennom en valgkamp, for så å trivialiseres etter valget.
Det sentrale er ikke å tro at denne gang har en stor politisk personlighet endelig forstått hva politikk egentlig dreier seg om, og derfor vant Macron valget. Nei, det vi burde merke oss ved dette valget, er hvordan den som greide å se politikkens doble karakter, gjorde det utenfor partisystemet.
De tradisjonelle partiene mislyktes med å velge kandidater som var i stand til å begeistre store velgergrupper. Det er mange tegn til at følelser og karisma vil ta stor plass i politikken framover – også i de tradisjonelt litt mer fornuftsorienterte vestlige demokratiene. Dette kan åpne for kandidater som ikke ser seg like forpliktet til partiprogrammer, rettsstatlige prinsipper og rasjonell debatt. Det er urovekkende. Men vi kan ikke se bort fra karismaens plass i demokratiet. Tvert imot bør vi diskutere hvordan den strukturerte, opplyste debatten om ulike politiske posisjoner, argumenter og prioriteringer kan fungere sammen med begeistring og følelser. Denne koblingen bør partiene ta mål av seg til å håndtere. Partiene har fortsatt har en grunnleggende funksjon i demokratiet.