Politisk påvirkning er en naturlig del av demokratiet. Politikere og andre som ikke kjenner godt til tobakkområdet, vil derfor selvsagt kunne bli forundret når de leser i VG at en statssekretær ber stortingspolitikere å avvise kontakt med tobakksindustrien. Det er ganske uvanlig at en hel bransje skal nektes muligheten til å påvirke politikken som gjelder deres område. Men så er da også tobakksindustrien en svært uvanlig bransje, og står derfor i en særstilling internasjonalt.
Tobakkskonvensjonen har som formål å redusere sykdom og død forårsaket av tobakksbruk. Den pålegger medlemslandene å innføre en rekke tiltak for å få ned tobakksbruken. Norge var det første landet i verden som offisielt forpliktet seg til konvensjonen, og den er videre enstemmig og uten forbehold vedtatt av 179 land og EU.
Og for å gjøre det helt klart: Etter tobakkskonvensjonen er Norge forpliktet til å lage vanntette skott mellom tobakksindustrien og helsepolitikken. Dette er en «skal»-regel i konvensjonen, noe som betyr at det ikke er et spørsmål om Norge skal gjennomføre regelen, men hvordan. Svaret er at tobakksindustrien burde pålegges å rapportere jevnlig om markedsføringsstrategi, lobbyvirksomhet, økonomiske bidrag til politiske partier, opprettelse av frontgrupper og hvilke personer og byråer som arbeider på deres vegne. Dette er avgjørende for at våre politikere skal kunne føre en effektiv tobakkspolititikk.
Sett i lys av den internasjonale enigheten om Tobakkskonvensjonen, er det betimelig å spørre hvorfor vi ikke nærmer oss en tobakksfri verden? Det er fordi statenes rett til å beskytte folkehelsen er i grunnleggende konflikt med tobakksindustriens ønske om høyest mulig økonomisk fortjeneste: Jo mer effektive tiltak stater innfører for å få ned tobakksforbruket, desto mindre vil tobakksindustrien tjene. Og jo hardere vil tobakksindustrien naturligvis jobbe for å stoppe tiltaket.
I Norge vet vi lite om hvordan tobakksindustrien arbeider for å påvirke myndighetene, noe vi også ble kritisert for av WHOs ekspertgruppe som i 2010 evaluerte det tobakksforebyggende arbeidet i Norge. Det er helt naivt å tro at de ikke bruker noen av sine midler på å sloss mot regjerningens forslag om reklamefrie tobakkspakker. Derfor er det også klokt å minne beslutningstakerne på deres forpliktelser.
Tobakksindustrien har investert betydelige ressurser i utvikling av pakkedesign for det norske markedet. I 2002 hadde Swedish Match 22 snustyper, og i 2008 hadde de økt til 180. På få år har snus blitt et nytt trendprodukt for unge mennesker i Norge. Den sterke økningen i snusbruk kom etter at industrien begynte å utvikle produkter som appellerer til ungdom og kvinner. Tobakksforbruket blant unge har faktisk ikke gått særlig mye ned de siste 30 årene i Norge, som følge av den store økningen i snusbruk. Det bekymrer oss.
I Norsk Gallups helsebarometer svarte 70 prosent at de ønsker et tobakksfritt Norge innen 2025. En tydelig beskjed som krever tydelige tiltak. Reklamefrie tobakkspakker vil gi barna våre en grunn mindre til å begynne med tobakk, og er derfor et viktig steg på veien for å skape et tobakksfritt samfunn. Det er meget godt dokumentert internasjonalt at det virker.
Kreftforeningen har vært klare for reklamefrie tobakkspakker lenge, og vi håper og forventer at dette folkehelsetiltaket med bred støtte i befolkningen vedtas av Stortinget.