Den norske modellen med arbeidslinja og en sterk velferdsstat har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Det hadde ikke vært mulig uten høy grad av tillit til skattesystemet. Men er det en selvfølge at det alltid kommer til å være slik?
Det er stor oppslutning om den norske velferdsmodellen der vi alle bidrar til fellesskapet gjennom skattesystemet. Det er dette som gir oss gratis sykehusbehandling, fellesskolen og full barnehagedekning. Det er også skattepengene som lønner de varme hendene som tar vare på oss når vi trenger sykehjemsplass. Men modellen vår er under sterkt press fra de som ikke ønsker å bidra, de som vier livene sine til å snylte på fellesskapet.
Hva gjør dette med tilliten til skattesystemet? Og hva er konsekvensen om spleiselaget slår sprekker?
Athen 4. april 2012. En vårmorgen er i ferd med å forvandle seg til et mareritt for Emmy Christoulas. Klokken halv ni tikker det inn en kort SMS fra faren hennes Dimitris.
– Dette er slutten, Emmy.
Hun prøver å ringe Dimitris, men telefonen er avslått. I bilen på vei til farens leilighet hører hun nyheten over radioen – en mann har skutt seg selv på Syntagma-plassen.
Den 77 år gamle pensjonerte farmasøyten hadde fått pensjonen så kraftig kuttet at han, som hadde jobbet med medisiner, ikke lenger hadde råd til sine egne. I avskjedsbrevet til familien forklarte han at det var mer verdig for ham å avslutte livet sitt enn å lete gjennom søppelkasser for å overleve.
Historien om Christoulas’ skjebne har gått verden rundt. Han ble ansiktet på hva bunnløs desperasjon kan føre til når samfunn ikke evner å fordele verdiene på fellesskapet. Mange grekere har valgt den samme utveien. En oversikt viser at tallet på selvmord i Hellas steg med hele 35 prosent bare mellom 2010 og 2012.
Hellas befinner seg fortsatt i en økonomisk hengemyr med enorme gjeldsproblemer. Til tross for at den økonomiske krisen ble en realitet i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008, forklarer ikke dette hele situasjonen. Krisen er også et lærebokeksempel på hva som skjer når tilliten til skattesystemet og tanken om fellesskapet blir borte. Mange har ivret etter å forklare den greske tragedien med altfor rause velferdsordninger og late grekere som snyltet på skatten. Færre har snakket om de enorme verdiene de aller rikeste i stillhet tok ut av fellesskapet gjennom mange år.
Den som tjener på et samfunn med kollaps i tilliten til skattesystemet, er ikke caféeieren som stikker noen euro i lomma. Det er rederen som kan flytte milliarder av euro til skatteparadis. For vanlige mennesker er det mer verdifullt med en sterk velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det, enn om vi kan slippe unna med å snylte noen småsummer på skatten her og der.
I Norge opplever de fleste skattesystemet som rettferdig, og vi stoler på at både naboen og sjefen bidrar med sitt. Jukser vi på skatten, vet vi at risikoen for å bli tatt er stor og at straffen vil være av det strenge slaget. Men kan vi tenke oss at dette kan endre seg i fremtiden? Vi bør i alle fall være på vakt. Det vil være naivt å tro at det fellesskapet vi i dag kjenner ikke kan uthules, eller at det ikke allerede er i ferd med å skje.
Skatteparadiser har ofte vært forbundet med multinasjonale selskapers virksomhet i fattige land, men i en digital og globalisert verden er virkeligheten kommet til vår egen dørstokk. Verdier skapes på nye måter. Som når Google og Facebook anslagvis har tatt fem milliarder kroner av annonsemarkedet fra de mer tradisjonelle mediene i Norge. Og at hvert likerklikk skaper verdier som kan omsettes til penger for andre. Hvordan skal disse selskapene bidra til fellesskapet? Og mener vi virkelig at det er greit å betale for svart arbeid i vårt eget hjem? Eller at offentlige tjenester som privatiseres blir et sugerør inn i spleisekassa der skattepengene våre snikes ut bakveien?
Den offentlige debatten om skatt er viktig, men for mye om de inntektene vi allerede kjenner og for lite om de summene vi ikke kjenner, som at den rikeste promillen av oss skjuler enorme summer i utenlandske bankkontoer. Ny forskning viser at de rikeste familiene i Skandinavia unndro en tredjedel av skatten de skulle ha betalt i 2006, skriver Aftenposten.
Dersom vi ikke lenger klarer å omfordele verdiskaping og formue gjennom skatt, vil også muligheten til å finansiere velferdstjenester i fellesskap bli utfordret. Da står vi bare igjen med to alternativer. Enten kan vi vanlige lønnsmottagere måtte betale mer i skatt, eller så vil vi måtte kutte i velferdsordninger som sykelønn, pensjon, helse eller utdanning. Grekerne har måttet finne seg i det siste alternativet.
Ville vi godtatt det om en gruppe i samfunnet, la oss si industriarbeiderne, hemmeligholdt hva de hadde i lønn, og bare tatt for gitt at de betalte skatt? Selvsagt ikke! Det må også gjelde de med store private formuer gjemt bort i utlandet og multinasjonale selskaper. Et absolutt minstekrav må derfor være åpenhet.
Vi må derfor heie frem de som jobber for åpenhet. Publish What You Pay Norge er en slik aktør, som i mange år har jobbet for større finansiell åpenhet. Det er veldig uheldig at de i år har fått avslag på offentlig støtte, som de er avhengig av for å kunne drive med sitt arbeid. Den borgerlige regjeringen har med stor iver hatt skattekutt til de rikeste som jobb nummer én, mens arbeid for at alle skal bidra kommer mye lenger ned på prioriteringslisten.
Ulikhet er et resultat av manglende omfordeling, og det er et politisk veivalg. Grekerne har gjennom de siste årene fått føle ulikhetens pris på kroppen. Flere selvmord, økt barnedødelighet, flere med psykiske lidelser og mange tusen grekere som ikke har råd til helsetjenester er påminnelser om hvordan livet uten en sterk velferdsstat ser ut.
Alle tjener på et skattesystem der inntekter og formue omfordeles til fellesskapet på en rettferdig måte. Ny teknologi, globalisering og høyresidens massive skattekutt utfordrer en slik modell. I valgåret 2017 vil derfor et av de viktigste spørsmålene du kan stille et politisk parti være: hva gjør ditt parti for at jeg som skattebetaler fortsatt skal ha tillit til skattesystemet vårt?