I Nazi-Tyskland og Østblokken var det Partiet, i resten av Vesten var det Staten. Unntatt hos Margaret Thatcher som hevdet det var individet og familien. Men de siste par hundre årene har en ny enhet tilegnet seg makt på et nivå bare paver og keisere kunne drømme om tidligere. Aksjeselskapet.
I tidligere tider var konkurs det samme som personlig ruin. Kreditorene ga seg ikke så lenge skyldneren eller hans barn var i live. Med den industrielle revolusjon kom behovet for svært store private investeringer. Det kunne gi fantastiske gevinster, med dertil hørende mulighet for å tape store penger. Selv rike enkeltmennesker måtte samarbeide med andre for å ta så store finansielle løft. Det var hasardiøst, men med nyvinningen "Aksjeselskapet" ble tapene begrenset til innskutt kapital og rikingene fikk høyere risikovilje. Et fantastisk veksteventyr var i gang til glede for aksjonærer og den allmenne velstand. Og til fortvilelse for de som mener makt skal samles i andre saler enn lukkede styrerom.
Med tiden har Aksjeselskapet utviklet menneskelige trekk. Til de grader at presidentkandidat Mitt Romney under et velgermøte i 2012, begeistret utbrøt: "Corporations are people, my friend". Et AS kan ta opp gjeld og skifte eier. Det kan emigrere utenlands og skifte interesser over natta. Samtidig mangler selskapene menneskets svake sider. I likhet med oss kan det dø, men i motsetning til oss kan det også i teorien leve og vokse evig. Det kan få hundrevis av døtre uten behov for en partner eller et svangerskap. Et selskap føler verken stolthet, skam eller skyld. Det er skapt for vår tid. Aksjeselskapet var en avgjørende årsak til at Vesten fikk økonomisk verdensherredømme.
Men selskaper har ikke bare menneskelige roller. Det har også trekk som tradisjonelt tilhører staten. Noen har monopoler. Andre har rett til å bruke maktmidler mot sivile borgere. Noen har soldater, andre utsteder valuta eller kontrollerer samfunnskritisk infrastruktur. I et samfunn som vårt er enormt mye innflytelse samlet i aksjeselskaper som ofte har fragmentert eierskap, mektig administrasjon og opererer i mange ulike land. De har dessuten større ressurser og mer tid til å kjempe sin sak enn de aller fleste mennesker har. De er derfor vanskelige å stille til ansvar. Vi er avhengige av å ha tillit til at de forvalter sin makt til beste for oss mennesker. Og til at de opererer innenfor en fungerende rettsstat og de rammer vi bestemmer.
Dagens aksjeselskap begynte nettopp som et tillitsforhold mellom mennesker som stolte 100 % på hverandre. De kalte det "Compagnia" etter "Cum Panis" som på latin betyr å bryte brød. En symboltung handling udødeliggjort under Jesu' siste måltid og den høyeste tillit en mann kunne gi en annen. De hadde ikke noe valg. Den enes svik kunne bety den annens ruin. I dag trenger du ikke bryte brød med dine med-aksjonærer, eller stole mer på dem enn du er villig til å legge på bordet. Et selskap er i dag ren business. Men vi kaller dem fortsatt "Companies" og mange av dem er fantastiske arbeidsgivere og skattebetalere. Good people, my friend. Andre bryter brødet men beholder begge bitene selv. Det norske språk har et navn på slike "Cum Panis" også. Det noe mindre opphøyde "kumpaner".
