«Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig. Risikoen for å bli rammet av terrorangrep er betydelig de fleste steder i Afghanistan. I mange tilfeller skilles det ikke mellom militære og sivile internasjonale mål. Det er videre risiko for drap, kidnapping, kidnappingsforsøk, ran og for å bli rammet av selvmordsbombing og bruk av veibomber. Det er mange miner og udetonerte eksplosiver rundt om i landet, noe som kan forårsake personskader og i verste fall dødsfall. Tilgjengeligheten til medisinsk bistand er svært begrenset»
(Fra den norske regjeringens offisielle reiseråd om Afghanistan).
Det kalles «den norske modellen». Og da siktes det ikke til samfunnskontrakten vi er så stolte av. Du vet, den der samarbeid og gjensidig tillit skaper et trygt land med små forskjeller, lav ledighet og få konflikter. I visse internasjonale fora betyr «den norske modellen» en ekstremt streng returpolitikk. Spesielt når det gjelder deportasjon til et av verdens aller farligste land: Afghanistan.
Norge ligger helt i verdenstoppen. Ikke bare når det kommer til langrenn, milliarder på bok, oppdrettslaks og trange fjorder. Vi hevder oss sylskarpt internasjonalt i konkurransen den blåblå regjeringen så fryktelig gjerne vil vinne. Vi er strengest mot afghanske flyktninger. På en god dag er vi uslåelige. Nesten ingen får bli hos oss.
Det hjelper ikke om de er barn. De skal ut. Det hjelper ikke om de er alene. De skal ut. Det hjelper ikke om de er psykisk utviklingshemmede. De skal ut. Det hjelper ikke om de er traumatiserte. De skal ut. Det hjelper ikke om de har familie og venner i Norge. De skal ut. Det hjelper ikke om de er velintegrerte, går på skole og kan norsk. De skal ut. Det hjelper ikke om de ikke kjenner en eneste sjel i Afghanistan. De skal ut. Det hjelper ikke om de utvises til flukt i sitt eget land. De skal ut. Det hjelper ikke om landet de sendes til er livsfarlig. De skal ut. Det hjelper ikke om resten av verden er sjokkert over hva vi holder på med. De skal ut. De skal ut, vekk, bort.
I går fortalte Dagsavisen om Aref Hosseini på 21 som er deportert til Kabul. Det grusomme terrorangrepet i byen forrige uke, det som drepte over 90 mennesker og såret 460, fant sted like ved returhotellet han bor på. Men Aref var ikke ute. Han er nesten aldri det. Han er bare redd. Jeg har fulgt ham på avstand en god stund nå, fordi en nær slektning er verge for den ene søsteren hans. Jeg har hørt historien hans mens den har utviklet seg langsomt langs det triste, velkjente sporet. Mens begge søstrene bor her i Norge, har myndighetene hele tida villet sende ut Aref, som har bodd på Elverum fra han kom hit som 16-åring. Jeg har hele tida tenkt at de kommer til deportere ham, uansett. Og ja visst, en dag kom de og hentet ham, satte ham på Trandum og fløy ham ut av Norge, til Kabul, en by han ikke har vært i siden han var en liten gutt på fire år. «Menneskelige hensyn» er bare to ord uten innhold, det er ikke noe som faktisk eksisterer for sånne som han. Men han er omgitt av folk som tenker annerledes. Som nekter å gi seg. Som ikke kan godta at et medmenneske sendes av gårde til den ytterste livsfare. Folk som sier at deres Norge ikke er et land som gjør sånt.
Bare det siste året er minst 421 mennesker drept i ulike terrorangrep i Kabul. I de samme angrepene er over tusen skadet. FN-operasjonen i Afghanistan, UNAMA, rapporterer at 715 sivile mistet livet i landet i løpet av årets tre første måneder. IS er på offensiven og går målrettet etter den sjiamuslimske minoriteten. Også Taliban anser sivile som fritt vilt når de utfører sine blodige og dødelige aksjoner.
Norske myndigheter mener at bare to av provinsene i Afghanistan – Helmand og Nangarhar – er utrygge. Ellers er det greit. Men det drepes flere sivile i Kabul enn noe annet sted i Afghanistan. Likevel sender vi folk dit. Også barn.
Det er bedre å hjelpe dem der de er, sier den norske regjeringen. Men sannheten er at den internasjonale bistanden skrumper inn. Hvert år dør 126.000 afghanske barn under fem år av underernæring. Og den strenge innvandringspolitikken vår inspirerer landene i Afghanistans nærområder. Når vi returnerer, gjør de det samme. Afghanistan fylles opp av internt fordrevne som trenger humanitær hjelp de ikke får. Vi fortsetter å sende folk dit.
I Kabul klamrer Aref seg fortsatt til et håp om at det kan finnes menneskelighet. Han står i fare for å miste synet fordi han ikke får den medisinske hjelpen han trenger i Afghanistan. Landet som sendte ham ut har mistet gangsynet for lenge siden.