Det er morsomt å høre Kulturrådet gjenta om og om igjen at de er modige, tar risikoer og skaper debatt og agitasjon. Problemet er at når du spør dem hvor alle disse store debattene er, og hvilke risikable beslutninger de har tatt, vil svarene deres (hvis de svarer) være eksempler på debatter med liten eller ingen innvirkning, og farer som ikke er farlige for noen, spesielt ikke for dem.
De snakker om en ny verden med nye utfordringer, og at kunst skal redde oss alle. De forteller deg at det er kunstnerens ansvar å utfordre våre tider og snakke høyt, selv om det er ubehagelig å høre. Men hva med ansvaret til Kulturrådet? Hva skjer når de som jobber med å distribuere penger som er ment for kunstnerne de snakker om, selv ikke tar sjanser?
Med debatten om Kulturmeldingen har den kulturpolitiske ledelsen vist at de ikke er oppdatert på sitt felt, og de går i en retning som er i motsetning til hva de lover. Kulturelle kapitalister som John Newbigin (kreativ entreprenør fra Storbritania, red.anm.) bruker sitater som: «Kunst er ikke et speil som vi bruker for å reflektere virkeligheten, det er en hammer som former virkeligheten.» Politiker og administratorer heier, men klarer ikke å se på hvilken måte de har rett. De hevder at kunst vil bidra til å bringe folk sammen. I tider når høyrepolitikken splitter oss, vil høyresiden at kultur skal redde oss.
Tanken om at mindre offentlige penger til kunsten kan erstattes av de rike som betaler for kultur, lyder bra for politikere, men det gagner kun noen få. Det er destruktivt og skaper større forskjeller. Kulturelle forretningskonsulenter som John Newbigin bruker velkjente falskheter som at en viss tilnærming til kultur kommer til nytte for alle. Men kulturkapitalistenes budskap har allerede blitt tilbakevist. Richard Florida (amerikansk professor og urbanist, red. anm.) innrømmet i 2013 at hans system hadde mislyktes.
Politikere må forholde seg til «sannhetene» de selv har bidratt til å dyrke fram, selv om disse viser seg feil. Hva som er verre, er imidlertid når kulturelle fagfolk, hvis jobb det er å vite bedre, er for naive eller for redde for å bekjempe det. Når Kulturrådet implementerer kunstbransjen som en del av sine prioriteringer, og dets direktør, Kristin Danielsen, kommer på scenen og hevder å være utenfor politikken, er det et problem. Når KOROs direktør, Svein Bjørkås, hevder at politikere eier KORO (uttalt til Morgenbladet), er det et problem.
Forretningsfolk og de rike vet allerede hva politikere later til ikke å vite. De vet at kunst er «shitty» forretningsvirksomhet, og de vil ikke betale for det. Men alle vil fortsatt ha kunst. Deres løsning har vært å lure kunstnere til å tro at kunst skal betale for kunstbransjen. Hvis kunst var en god forretningsmodell, ville virksomheter gjerne betalt for det, men det er det ikke.
Så nå skal de forførte politikerne lure befolkningen til å tenke at kunst kan betale for seg selv. Og det er kunstnere som bør ta risiko, sier de. Men det er ikke rart at kunstnere ikke gjør det. Kunstnere er like redde for å bite hånden som gir mat til dem som Kulturrådet og KORO er redd for å bite hånden som mater dem. Hvis du skal lytte til folkene som fordeler kunstmidler, er det ikke de som implementerer politikk som er feige, det er kunstnerne.
Greit, vi skal tørre mer, men da må de finansiere det. Men Kulturrådet vil ikke, fordi de er for redde, og kunstnere vet dette. Prøv bare å prøve å søke om midler til et prosjekt som er risikabelt, farlig, og som faktisk har potensial til å skade dette perfekte systemet. Prøv, og se hva som skjer.