Debatt

Når staten oppfordrer til diskriminering har det gått for langt

Motstandere av nikab har alltid argumentert for at nikab hemmer kommunikasjon, og kvinners muligheter til deltakelse i samfunnet og arbeidslivet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Islamsk Råd Norge (IRN) har sagt at organisasjonen vil opprette en egen kvinnekomité som skal jobbe for å få flere kvinner inn i styrene i de norske moskeene. Jeg mener at det er et positivt initiativ som vil gi muslimske kvinner muligheten til å være aktive i organisasjonens beslutningsprosesser. Det vil også motivere kompetente og kvalifiserte kvinner til å innta lederstillinger innad i de muslimske organisasjonene. Samtidig har representanter fra ulike trossamfunn møtt kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) for å snakke om tiltak som kan bedre likestillingen. Jeg mener at likestillingsarbeidet ikke bør være begrenset til muslimske menigheter og organisasjoner, det bør også gjelde andre områder, som for eksempel arbeidslivet.

Kort tid tilbake fikk IRN massiv kritikk da det ble kjent at organisasjonen ansatte en nikabkledd kvinne i en stilling som administrasjonskonsulent. De som engasjerte seg i saken sa at det var uklokt av IRN som en brobygger mellom muslimene internt og mellom muslimene og storsamfunnet, å ansette en nikabkledd kvinne, og at det derfor påvirker deres hovedmål negativt.

Motstandere av nikab har alltid argumentert for at nikab hemmer kommunikasjon, og kvinners muligheter til deltakelse i samfunnet og arbeidslivet. Ved å ansette en kvinne i nikab demonstrerte IRN at dette slettes ikke er tilfellet der godviljen ligger til grunn. Det er trist å se at nesten hele samfunnet, inkludert høytstående politikere, som kulturministeren, aktivt argumenterte for bevisst diskriminering av individer på arbeidsmarkedet på bakgrunn av deres religiøse identitet. At man ikke innser at dette faktisk er lovstridig er enda mer alvorlig.

Nylig vedtok Arbeiderpartiet at alle trossamfunn som mottar statsstøtte må vise til minst 40 prosent representasjon av kvinner i styrene. Et krav som partiet vil gjøre gjeldende fra 2020. Allikevel har høytstående politikere vært svært kritisk til ansettelsen av en nikabkledd kvinne. Problemet er ikke de kvinnene som av egen vilje velger å kle seg på en spesifikk måte, men som samtidig ønsker å bli verdsatt for deres kompetanse og kvalifikasjoner i utdanning. Det som er problematisk er at politikere bevisst går inn for å stenge alle dører for disse kvinnene slik at de blir utestengt fra samfunnet. Deretter blir de tema for politisk debatt nettopp fordi de blir en byrde. En slik holdning svekker likestillingsarbeidet.

Hvordan ønsker vi å ivareta de demokratiske verdiene som vårt samfunn er bygget på? Skal vi tillate aktiv diskriminering av en gruppe borgere i samfunnet på bakgrunn av deres religiøse identitet og deres personlige, frie valg? Handler ikke kvinnekampen om forsvar av kvinnerettigheter og arbeid mot diskriminering av kvinner? Kvinnekampen bør også gjelde de kvinnene som av egen vilje velger å kle seg på en spesifikk måte selv om majoriteten ikke liker det. Det er flere argumenter for og imot nikab, men de er det ikke behov for å gå inn i akkurat nå. La oss ta utgangspunkt i et faktum som alle er enige om:

Faktum er at det finnes samfunnsengasjerte kvinner som av egen vilje har valgt å bære nikab, som ikke bare opplever tilfeldig diskriminering på arbeidsmarkedet på grunn av deres bekledning, men som høytstående politikere oppfordrer til at skal diskrimineres. Dette er alvorlig! Innse det eller ei, men nikabdebatten har nå rent over begeret. Nå må vi vri om på debatten og diskutere om det faktisk er greit at høytstående politikere oppfordrer til diskriminering basert på fordommer mot et muslimsk klesplagg. Dette er en langt alvorligere og viktigere debatt. Et fåtall kvinner med et annerledes klesplagg ute i arbeidslivet vil neppe skade noen, men høytstående politikere som oppfordrer til diskriminering er uhyre farlig.

Man sier ofte at kvinner bør velge selv hvordan de vil kle seg uten å bli tvunget av noen. Men i et demokratisk system skal ikke staten frata rettighetene til ytrings- og religionsfrihet på bakgrunn av et spesifikt plagg, som er et uttrykk for deres religiøse, kulturelle, politiske eller personlige identitet eller overbevisning av egen fri vilje. Stater har en folkerettslig forpliktelse til å respektere internasjonale menneskerettigheter til alle borgere uten diskriminering på grunnlag av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annen status. Stater skal jobbe for å beskytte kvinner mot brudd på deres rettigheter fra tredjeparter, stater bør ikke selv være med på å sette restriksjoner mot kvinners frihet og rettigheter.

Jeg er helt enig i at det å bygge broer mellom hverandre for å forstå hverandre bedre og respektere hverandres synspunkter er viktig i vårt samfunn. Men å bygge broer med mål om å påtvinge andre våre egne premisser, er ikke en god brobygging. Når ansettelsen av kvinner med et spesifikt klesplagg i stillinger som de er kvalifiserte til, anses som problematisk for brobygging så gir det veldig feil signaler. Det gir signaler om at brobygging kun er akseptabelt når partene har like synspunkter. Uenigheter er uakseptable. En slik måte å bygge broer på er lite demokratisk.

Det bør ikke være slik at når det gjelder muslimers rettigheter, så blir verdier som likestilling, likeverd, kvinnerettigheter, menneskerettigheter, religionsfrihet, og demokrati, tomme verdiløse ord uten noen reell praktisk betydning. Vi hører samfunnsdebattanter og politikere flagge disse verdiene høyt, men deres handlinger når det kommer til muslimer ser ut til å innebære det motsatte av hva disse ordene betyr. Hvis det norske samfunnet ønsker at disse ordene igjen skal få noen verdi hos muslimer som praktiserer sin tro, og man er opptatt av brobygging basert på gjensidig respekt, må det en drastisk holdningsendring til. Tiden har nå kommet for at alle som virkelig tror på disse verdiene, viser det i praksis, og støtter opp under muslimene når de utsettes for diskriminering på bakgrunn av deres religiøse identitet.