Denne sommeren blir det liv og røre i de stupbratte fjellene som skiller Kina og Pakistan. Flere tusen kinesere rykker inn for å sprenge tunneler, bygge broer og strekke en ny «Silkevei» til havet. «Vi vil forsere arbeidet mens det ennå er godvær,» sier en arbeidsleder til partiorganet Folkets Dagblad. Han forteller at han har jobbet i femten år uten ferie. Men det gjør ikke noe, for «fedrelandet er viktigere enn meg».
I forrige uke ble en stor internasjonal Silkevei-konferanse avsluttet i Beijing. Representanter for 57 land deltok, og president Xi Jinping holdt både åpnings- og avslutningstalen. Xi varslet at Kina «i første omgang» vil bevilge en sum tilsvarende 1.050 milliarder norske kroner til å utvikle infrastrukturen i Asia. Han tilføyde at andre land som berøres av prosjektet, også må bidra. Konferansen ble en vellykket forestilling for vertskapet. Men ett viktig land takket nei til å delta, nemlig India. Fraværet ble begrunnet med at Kina vil bygge en veistrekning gjennom Kasjmir, et fjellrikt område som både India og Pakistan gjør krav på.
Silkeveien er en fellesbetegnelse på veinettet som i mange hundre år knyttet Asia til Europa. Da vestlige sjøfarere på 1400- og 1500-tallet oppdaget sjøveien til Asia, mistet den mye av sin betydning. De kinesiske lederne har bestemt seg for å blåse nytt liv i den. De vil også fornye det de kaller «den maritime Silkeveien» ved å bygge moderne havneanlegg i en rekke land.
Kina og Pakistan har i en årrekke hatt et vennskapelig forhold, men den steile naturen har stått i veien for et tett samarbeid. Nå skal fjellene til pers. Lederne i Beijing har begynt å snakke på samme måte som Mao, de skal «beseire naturen» og vise at «alt er mulig». 67 tunneler skal sprenges og 105 broer bygges. Den nye superveien skal ende i den pakistanske havnebyen Gwadar, hvor kineserne er i full gang med å modernisere byens dypvannshavn. Dermed vil Kina få lettere adgang til olje- og gasskildene i Midtøsten.
«Den pakistansk-kinesiske økonomiske korridor», som prosjektet kalles, er bare ett av mange på den maritime Silkeveien. Kina har også kastet sine øyne på Thailand, Burma og Bangladesh. På sørspissen av Sri Lanka skal Kina bygge en gigantisk konteinerhavn – hvis bare protestene fra lokalbefolkningen legger seg. Og i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet, utvikler kineserne en militærbase for sin stadig mer aktive marine. For med økt handel følger behovet for å trygge forsyningslinjene, i praksis militært nærvær.
I hvert eneste land hvor Kina har «utviklingsplaner», har protestene vært mange og sterke. Men som flere eksperter har påpekt, er kineserne smidige og villige til å ta tiden til hjelp. Det de ikke får i dag, får de kanskje i morgen, om nødvendig ved å bestikke elitene i de berørte landene. Kina tenker langsiktig.
Den planlagte Silkeveien til lands byr også på store utfordringer for de kinesiske lederne. Diktatorene i land som Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan er opptatt av å ha et godt forhold til Kina, men frykter at kinesernes fagre løfter skal føre dem opp i store gjeldsproblemer. Mange stiller seg tvilende til den økonomiske verdien til flere av prosjektene. I verste fall, sier skeptikerne, kan den planlagte toveistrafikken mest bli en enveistrafikk av kinesiske eksportvarer. De sentralasiatiske landene var i mange år republikker i Sovjetunionen. Tanken på at de nå skal bli underbruk av Kina, er for mange lite fristende.
Som en forsøksordning har Kina begynt å sende gods til Europa med tog. Tanken er å spare tid sammenlignet med den langsomme sjøtransporten. Da det det første direktetoget ankom London i januar, vakte det stor oppsikt. Toget slepte på 34 konteinere fullastet med kinesiskproduserte sko og tekstiler. Turen tok 20 dager, visstnok 30 dager mindre enn om varene var blitt fraktet med båt. På hjemturen ble konteinerne, ifølge BBC, fylt med babymelk og whisky. Britene knegget og lo, men Kina mener åpenbart alvor. Og med lyntog og bedre veier skal transporten gå mye raskere.
For Xi Jinping er Silkevei-planene et stort prestisjeprosjekt. Både før og under konferansen ble han i kinesisk presse hyllet som en visjonær uten sidestykke. På partikongressen til høsten vil han få mandat til å lede kommunistpartiet i nye fem år. Dermed får han en mulighet til å videreføre det arbeidet han har startet. Men også i Kina er det delte meninger om planene. Flere forskere har tilkjennegitt sin skepsis. Shi Yinhong, som er rådgiver for regjeringen, sier det er en fare for at Kina skal «forstrekke» seg. Ambisjonene er rett og slett for store. Det viktigste er ikke å oppnå raske resultater, men finne løsninger som er bærekraftige og lønnsomme for alle parter, sier han.
Enhver som har reist på kryss og tvers i Asia, kan bekrefte at verdensdelen trenger bedre infrastruktur. For å holde saken varm inviterer Kina til en ny Silkevei-konferanse i 2019. I mellomtiden vil titusener kinesere svette på vei- og jernbaneprosjekter i flere asiatiske land. Det blir to krevende år med store forsakelser – og ganske sikkert enda flere folkelige protester.
