Debatt

På tide med nye rutiner for barnehage-tilvenning?

Vi må kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør være hjemme nærmest til førskolealder».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Skyld på mora di», skriver spaltist Kadra Yusuf i Dagsavisen (28/4). Hun er sinna etter et avisoppslag der det reises spørsmål om barnehage er den beste løsningen for alle ettåringer. «Den evige mammakritikken», kaller hun det, og bruker ord som «hold kjeft». Blant flere fagfolk nevner hun mitt navn. La meg presisere hva jeg personlig mener:

Full barnehagedekning er fabelaktig. Kvaliteten blir stadig bedre. Begge foreldrene kan være yrkesaktive. Barna utvikler seg godt og trives bra, viser forskningen.

Stress – utviklende eller skadelig?

Fagfolks uro gjelder de aller minste. Vi må kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør være hjemme nærmest til førskolealder». Det krever mot å ytre seg om barnehagestart. Mange fagfolk orker ikke belastningen. Men har vi råd til å la være? Bekymringen min gjelder bare de yngste.

Forskning av bl.a. Drugli, NTNU, viser at selv etter et halvt år i småbarnsavdeling har de små forhøyede nivåer av stresshormonet kortisol, spesielt ved lange dager. Forskerne som har målt dette vet ikke om resultatene tyder på toksisk – altså skadelig – stress, eller tolerabel stress som kan tåles i begrenset tid, eller postitiv stress.

For visst har barn godt av stimulans. Kortisol er adaptivt og aktiverende, påpekes det. Selvsagt, hormonet hjelpe oss jo til å overleve fare.

Vektige innspill. Men kan det tenkes at for mye, for langvarig stress påvirker barns psyke negativt, på sikt? Fagfolk har lenge visst at for høyt kortisol f. eks. kan hemme immunsystem og vekst og gi dårligere søvn.

Hvorfor blir de minste så stresset? Selvsagt på grunn av mye leven og høy aktivitet. Det bør bedres. Men antagelig vel så viktig: Ettåringer er fortsatt inne i en intens tilknytningsperiode, programmert til å føle seg vel bare sammen med dem de er glad i og trygge på.

Slikt utrykte jeg meg – og godkjente ved sitatsjekk – da Vårt Land ringte og ba om en kommentar til en artikkel. At avisen for egen regning valgte å tilføye «... det er i første omgang mamma» fremstår pussig, og får stå for avisens egen regning.

Justert tilvenning til beste for barn og likestilling

Innkjøring i barnehage bør endres noe, til beste både for de minste og for likestilling. Her er et par forslag politisk mulige – fordi de er gratis.

1. Tre uker i stedet for tre dager. Noen barnehager med kloke, sensitive ledere tilstreber nå at en av foreldrene er til stede i barnehagen helst hele den siste måneden av foreldrepermisjonen. Da rekker barnet å bli fortrolig med personalet og knytte seg til en primærkontakt. Det blir kjent med de andre barna, inne- og uteområder, måltidsskikk, leker, pottetid og bleieskift, før foreldrene gradvis trekker seg ut.

Kanskje ville en slik overgang også kunne fungere litt som en «foreldreskole» for de uerfarne, mens de observerer hvordan fagpersonalet kommuniserer med barna, takler trass og konflikter?

2. Et annet alternativ, brukt ellers i Skandinavia, er at en liten gruppe på tre–fire barn gradvis blir kjent med hverandre og én barnehageassistent – fortsatt solid foreldrestøttet – i ett av hjemmene eller et separat lokale. Hun introduserer så etterhvert gruppen til barnehagen, først gjennom gjentatte besøk der.

3. Kontantstøtte/ventestøtte til halvannet år – tross alt? Mange foreldre, helst mødre, velger kontantstøtte. Kanskje er det ikke så dumt å beholde denne utskjelte ytelsen for alle som ønsker den, frem til barnet er halvannet år? Det er stor forskjell på en krabbende, språkløs ettåring og en oppreist halvannet-åring som kan si både ja og nei.

Andre nærstående barnet kjenner godt kan alternativt bidra under tilvenningen. Selv har jeg tilbrakt ukevis i barnehage som bestemor. Man trenger ikke å være barnepsykolog for å se hvor ulykkelige og stressete de fleste av de minste er ved adskillelsen fra sine kjære. Uansett hvor vennlige og dyktige personalet er, så er de i starten ukjent for barnet, og de har bare ett fang hver.

Dårlig samvittighet?

Foreldre er sårbare. De orker ikke tanken på at det de velger kanskje ikke er helt topp. Men å få barn er å få øm samvittighet. Vi skal være på alerten slik at våre små kan ha det best mulig mest mulig av tiden.

Full ros til politikere som har kjempet igjennom barnehageutbyggingen! Men akkurat når det gjelder overgangen for de aller minste, gjør vi likevel klokt i å tenke oss om. Kjærlige, kompenserende foreldre sørger antagelig for at ettåringer flest neppe får psykologisk tilknytningsskade av å begynne så tidlig. Men mange har det ikke bra nok, mye av tiden.

Kadra hevder at utsatt barnehagestart er for den privilegerte middelklassen og bruker uttrykk som «herrefolk». Men nettopp foreldre med kort utdanning og dermed generelt svakere økonomi, drøyer barnehagestart litt. Kanskje har de skjønt noe? Kanskje er ikke økonomi det viktigste for dem?

Fint at debatten om barnehage for ettåringer fortsetter, Kadra. Du forteller selv at du «småsvett og bekymra» tøyde permisjonen og skviset økonomien for å utsette barnehagestart til datteren din var 18 måneder, slik jeg foreslår. Akkurat sånn føler mange foreldre det, og mange ønsker å vente litt, slik du gjorde. Kanskje ikke så dumt? Kanskje ganske klokt, faktisk?

Kom igjen, vi er jo på parti, Kadra, både for de små og for likestilling. Og akkurat barnehagestart kan det gjøres noe med – NÅ!

Mer fra: Debatt