Vi hørte på historiene om jøder og motstandsfolk på flukt, som ble berget av illegal flyktningtransport fra Syversens gartneri i seks dramatiske uker vinteren 1942/43. Til stede var noen av flyktningene, deres etterkommere og også Øyvind, sønnen til gartner og motstandshelt Rolf A. Syversen.
Jeg har skrevet om heltene på Hasle, rett over Carl Berners plass, i Oslo flere ganger. De berget til sammen over 1.000 jøder og andre flyktninger. Minneparken er et sted jeg ofte vender tilbake til for ettertanke og en stille stund. Frigjøringsdagen, på mandag, var jeg der sammen med mine to eldste barn på åpningen av fotoutstillingen «Flukt». For eldstejenta var det ekstra spesielt. Hun var i parken med klassen i februar, og har etterpå lest Anne Franks dagbok.
Utstillingen handler om dem som berget livet i den spektakulære redningsaksjonen og de anslagsvis 9.000 menneskene som lever i dag på grunn av dette. Det var en flott markering av et sted og en historie som fortjener større oppmerksomhet, og for vår familie førte det til en god prat om krigens meningsløshet generelt og barn som rammes spesielt.
I parken var vi så heldige at vi fikk hilse på Øyvind Syversen Aasheim. Øyvind fikk fire måneder sammen med pappa Rolf før faren ble arrestert av tyskerne og henrettet. Jeg forklarte mine barn at selv om Øyvind vokste opp med en helt å se opp til, mannen som skjulte flyktninger og berget menneskeliv i en operasjon større enn noen annen her til lands, var han frarøvet noe av det viktigste i livet, sin egen pappa. Jeg fortalte også at andre barn hadde det enda verre. Noen fikk dobbelt opp, både savn og skam, fordi deres fedre hadde vært på feil side. Behandlingen av de såkalte tyskerungene, er vond å tenke på.
Det samme synes jeg at livshistorien til Selmer Nilsen er. Selmer var 17 år gammel da han ble vervet som sovjetisk spion etter et familieråd der han etter sigende ikke hadde noe han skulle ha sagt. Under krigen hadde familien i Finnmark hjulpet sovjetiske soldater. I 1948 kom en av russerne tilbake. Han krevde en spion. Ellers ville ungene, en etter en, forsvinne. Under press pekte foreldrene på Selmer. Han hadde ingen politisk interesse og ville helst fiske, men der og da ble guttungen storspion og frarøvet sjansen til et normalt voksenliv, helt uten å bedt om det selv.
Historiene er forskjellige, men meningsløsheten den samme. Barn fortjener bedre. Vi ble enige om at dette er noe vi ikke må glemme når debatten går om dagens flyktninger, spesielt de mindreårige. God fredag!
