Utvalget ble utnevnt av kulturminister Linda Hofstad Hellelands (H) forgjenger Thorhild Widvey høsten 2015 for å se på de betydelige utfordringer som mediebransjen direkte, og den offentlige, demokratiske samtale indirekte, står overfor. For to måneder siden kom en solid rapport med en rekke forslag til tiltak. Om seks uker går høringsfristen ut. Deretter skal den politiske behandlingen starte. Sånn virket det ikke fra scenen i Grieghallen i Bergen tidligere i dag, selv om statssekretær Bård Folke Fredriksen etterpå forsikret meg om at høringsrunden og den politiske behandlingen skal bli solid.
Hvis man skal ta Linda Hofstad Helleland bokstavelig, slik hun uttalte seg under Nordiske Mediedager, var det ikke en kulturminister, men en næringsminister for kulturfeltet som snakket. I tillegg var det en minister som ikke vil lytte til løsningene hun har fått fra et utvalg som har jobbet på oppdrag fra hennes eget departement med å gå langt grundigere inn i problemstillingene enn det hun selv og hennes politiske støtteapparat har mulighet til.
Mediemangfoldsutvalget foreslo et tidsavgrenset fritak fra arbeidsgiveravgift for nyhetsbaserte norske medieselskap og at produksjonstilskuddet til nyhetsmedium blir videreført med justeringer som rammer de største mottakerne noe, men neppe tar livet av noen. Begge deler ble kraftig utfordret av kulturministeren. Hofstad Helleland sa først at hun tviler på at det er mulig å gjennomføre tidsbegrenset fritak for arbeidsgiveravgift. Dette er utvalgets viktigste element for å sikre en generell hjelp til mediebedrifter som kjemper for å bevare journalistikken. Hofstad Helleland henviste til hva som kan skje i andre bransjer hvis det gis et slik fritak for pressen. Næringspolitikk, altså, uten å se det som særskilt demokratistøtte.
Hun var også kritisk til at deler av rapporten allerede har vært gjenstand for politisk behandling, som NRK-finansiering og statsstøtte til en privat allmennkringkaster, i praksis TV2. Hun ville helst behandlet alt samlet. Likevel begynte hun selv å trekke ut andre enkeltdeler. Blant annet var hun tilbake til det gamle Høyre-standpunktet om at pressestøtten bør avvikles eller endres radikalt, ikke videreutvikles og justeres som Åmås-utvalget ønsker. Radikale endringer i pressestøtten, som vil ramme våre aviser hardt, er det hun aller først ønsker å ta tak i. Hun sa at man kanskje ikke lenger bør holde aviser «kunstig i live».
Igjen er «kunstig i live» forståelig retorikk hvis man ser det som næringsstøtte, men alarmerende for alle som har trodd at den samlede mediepolitikken handler om å legge til rette for et mangfold og en demokratisk infrastruktur vi ellers ikke kunne hatt i et lite språkområde som det norske. For å ta våre egne bedrifter som eksempel, og akkurat i dag er det kanskje på sin plass. Ikke bare fyller Dagsavisen 133 år i dag, etter det som ofte har vært en endeløs kamp for å overleve, men jeg tipper også at vi var på kulturministerens mentale liste over bedriftene som holdes «kunstig i live». Sannheten er imidlertid at vi, egentlig mot alle odds, klarer oss bedre nå enn på lenge.
Ja, det er tøft med annonseinntekter som forsvinner til Google og Facebook, i sum går trolig over halvparten av det digitale, norske reklamemarkedet ut av landet, men samtidig ser vi store muligheter. Får vi en langsiktig og stabil mediepolitikk, slik Åmås-utvalget foreslår, skal vi kunne fortsette vår gode utvikling og forhåpentlig bli stadig mindre avhengig av de samme støtteordningene. Skal vi derimot ta Hofstad Hellelands signaler på alvor, betyr det lite at vår journalistiske rekkevidde er større enn noensinne, at vi månedlig når 1,5 millioner mennesker, har åtte ganger så mange digitale sidevisninger som for to år siden, og attpåtil millionoverskudd etter årets fire første måneder. Da er vi tilbake i den samme, gamle overlevelseskampen på det tidspunktet vi trenger det minst. Det samme vil gjelde mange titalls aviser over hele landet.
