Jeg var rundt 11 år og stod på rommet. Moren min hadde nettopp lukket døra bestemt etter å ha fortalt meg at jeg fortjente mer juling enn mat. Jeg kjente meg verdiløs og uelsket. «Hun hater meg», var min konklusjon. Jeg så bort på bokhylla mi som var fylt opp med My little ponny-er, bøker, pocketleker og skriveblokker. Nappet ut en bok og fant frem en fargeblyant fra pennalet på skrivebordet ved siden av. Arkene stirret tom mot meg. Mens jeg smått manet frem noen ord om hvordan jeg satt der alene, forlatt igjen, og med hat smurt utover hele kroppen tenkte jeg: Dette skal bli begynnelsen. Jeg skal skrive en bok om hvor vondt det er å være adoptert. Jeg SKAL hjelpe andre adopterte så de ikke må gå igjennom dette helvete.
I dag er det 12 år siden jeg satt på gulvet på pikerommet, med tårer i øynene, og skrev ned de første ordene om smerten jeg følte. Det kommer nok ikke som en overraskelse at jeg i løpet av disse årene har tenkt mye på hva som gikk så galt. Foreldrene jeg ble forespeilet at jeg skulle få, opplevdes på ingen måte så kjærlige og varme som lovet. Hver gang jeg ble beordret på rommet mitt, med beskjed om husarrest kjente jeg meg hatet. Jeg ble avvist. Min frykt for at ingen kunne elske meg, ble bekreftet. Mitt savn etter min biologiske mor, ble større hver gang. Jeg satt og sørget over tapet av hva jeg husket som ubetinget kjærlighet. På denne måten distanserte jeg meg emosjonelt fra mine adoptivforeldre. De var jo ikke mine ekte foreldre. Det bekreftet de jo med så mye avvisning. Tenk om noen kunne ha opplyst dem om at barn med mye relasjonsbrudd tok straff som en ny avvisning?
Adopsjonsfeltet har beveget seg siden den gang jeg ble adoptert på 80-tallet. De aller fleste fagfolk jeg har møtt innrømmer at det likevel er behov for et kompetanseløft i feltet. Jeg har viet store deler av livet til å finne ut av hva jeg kan bidra med for å bedre oppvekstvilkårene for adopterte. Jeg begynte å coache adopterte. I tillegg holder jeg foredrag om mine erfaringer som adoptert. Mitt ønske er at mine erfaringer, både profesjonelt og personlig, vil gi de som møter adopterte mer kunnskap. Spesielt utenlandsadopterte som har rapportert flere symptomer på psykiske vansker. I lang tid følte jeg meg ganske alene i å være engasjert adoptert. Men det ble tydelig for meg at vi er ved et paradigmeskifte. Flere og flere voksne adopterte deler åpenhjertig om sine opplevelser som adoptert. Den første generasjonen kan nå gi tilbakemeldinger på sine erfaringer. Utenlandsadoptertes Politiske Utvalg er blant de klareste tegnene på at utenlandsadopterte har et ønske om å bli hørt og inkludert i adopsjonsdebatten.
Rett før påsken kom Barne- og likestillingsdepartementet med en lovproposisjon for ny adopsjonslov. Sist var i 1986. Proposisjonen foreslår å gi adoptertes barn mulighet til å hente ut informasjon om deres foreldre, hvis den adopterte skulle dø. Det foreslås å senke aldersgrensen for å hente informasjon om biologiske foreldre. Departementet vil styrke arbeidet i før-adopsjonstiden. De lovpålagte adopsjonsforberedende kursene skal bli mer dagsaktuelle, og dermed styrke foreldrene til den utfordrende oppgaven det er å utenlandsadoptere.
Men, jeg er så frustrert over hva de har valgt å utelate. Min erfaring som adoptert i møte med det norske hjelpeapparatet har vært skuffende. Noen av mine behov dukket opp ganske så umiddelbart etter ankomsten til Norge. Banale behov som rom til å sørge åpent om tapet av min mor, mitt land, min kultur og mine venner. Også behovet for å kunne bli forstått språklig. Jeg var seks år da min adoptivmor forlot meg i barnehagen første gang. Pulsen min var høy og hjertet mitt stoppet så jeg slet med å puste. Mitt behov var å ha kjent barnehagekonseptet nok til å forstå at det ikke var et nytt barnehjem som jeg skulle bli forlatt i. Her hadde det vært nyttig med bedre veiledning. Mange vet ikke hvordan de skal møte en adoptert.
På barneskolen gikk det få friminutt uten at jeg satt på do og gråt. Lærerne antok at dette sikkert var fordi jeg var adoptert. Det hjalp ikke så mye at de hadde kunnskap om at jeg var adoptert, når de ikke ante hva det innebar eller hvordan de kunne snakke med meg rundt det. Hvordan ville det vært om de kunne ringt til en hjelpelinje med adopsjonskompetente rådgivere og søkt veiledning? Jeg antar at det ble litt sånn «TATTAAA! Hun er jo adoptert!» Også visste man liksom hva som var gærent med meg. Det ble faktisk en såpass sterk diagnose at når jeg meldte fra til barnevernet om at jeg opplevde omsorgssvikt, så konkluderte de med «hun er jo adoptert». Og plutselig var det meg det var noe galt med. Tenk om de hadde hatt et kompetansesenter de kunne ringt og spurt om råd? Dette resulterte i en enda dypere lengsel etter min biologiske mor. Hvor fint hadde det ikke vært med veiledningsgrupper der adopterte kunne jobbet sammen rundt savn og lengsel, ledet av en adopsjonskompetent fagperson?
Men departementet ser ikke verdien. Dette til tross for at departementet har fått tilrådning om å lovfeste etteradopsjonsarbeid for å bedre adopsjonstilbudet. Adopsjonsutvalget, som ble oppnevnt av regjeringen, foreslo lovpålagt krav om oppfølging av utenlandsadopsjoner. I 2009 la også Hove-utvalget ut tilrådning om oppfølging. Adopsjonsforum og InorAdopt, to adopsjonsformidlere, laget en omfattende rapport om behovet for et kompetansesenter og Folkehelseinstituttet kom med utdypende informasjon rundt adoptertes psykiske helse og helsevesenets manglende kunnskap. Utenlandsadoptertes Politiske Utvalg fremmet dette ønsket på vegne av adopterte selv. At det er et behov, og at dette er godt synliggjort er det ingen tvil om. Departementet velger ikke å ta rådene til følge selv om de innrømmer at de ser at «en del av de utenlandsadopterte vil komme til å trenge støtte fra kompetente fagpersoner fordi de har forhøyet risiko for utfordringer på mange livsområder».
NRK skrev i påsken om nedgang i fruktbarheten. Vi kan anta at antall adopsjoner kommer til å øke. Med få innenlandsadosjoner er det ingen tvil om at det er internasjonalt adopterte denne loven vil påvirke mest. Da er det faktisk nødvendig å lytte til våre erfaringer.
Min historie er ikke representativ for adopsjon, men den er dessverre heller ikke enestående. Jeg er sikker på at min oppvekst hadde sett langt hyggeligere ut om mine foreldre hadde fått adopsjonskompetent veiledning. Hadde det vært jevnlig oppfølging ville de kanskje også tidligere fanget opp det som ble omsorgsvikt. Det er mye flaks, et par gode miljøarbeidere og én dyktig psykolog som har gjort at jeg ikke har havnet som et nummer i den dystre selvmordsstatistikken. Som for øvrig mange adopterte tragisk har endt i. Etteradopsjonsarbeid er ikke bare ønskelig – det er en livsviktig satsning.
