Debatt

Minoritetens mektige mote

Den som frivillig bærer niqab i Oslo i 2017 kan umulig være uvitende hvilket virkemiddel det er å dekke til ansiktet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter Leyla Hasics ansettelse i Islamsk Råd, har det blitt sagt mye om kvinners klesdrakt og religiøse plagg. Mange skal projisere sin egen agenda over på det ansiktsdekkende tekstilet, noen påfører det kvinneundertrykkelse og andre kun religiøs tilhørighet. Det er garantert mange som har viktige poeng. Men ingen har prøvd å se på hvilken visuell makt den som bærer nikab selv utøver.

Tenk på den mest populære jenta i klassen på ungdomsskolen. Hun som alle ville være, men som ingen kunne bli. Den dyre jakka hennes som aldri ble din. Hun var uoppnåelig, og hun visste det selv. Hun bar sin popularitet som et trofé. Den som bærer nikab likeså. Du kan aldri bli henne. Bli like from som henne. Hun er komplett utilgjengelig. Hun er prinsessa som ingen kunne målbinde. Hun skaper utenforskap som får deg til å savne et fellesskap du ikke visste at du ønsket. Den som imiterer moten vil sjelden nå toppen. Den som tar avstand lykkes bedre i sitt budskap.

Mote kommuniserer sterkt. Og all form for mote innebærer at mottaker forstår hva avsender vil si, og omvendt. Det krever at begge parter kan lese den andre, og gjerne bli misforstått rett. Anti-mote er plagg brukt med vilje for å skape motstand mot den rådende klesdrakten. Avvik versus tilpasset. Når Islamsk Råd ansetter en kvinne med nikab vet de hva de gjør. For nikab er visuell kommunikasjon, kapital og makt på en gang.

Sosiolog Anna-Mari Almila er forsker ved London College of Fashion, og viser at muslimske kvinner i Helsinki bruker klesdrakt som et verktøy for å kultivere og uttrykke former for kulturell kapital. Bruk av religiøs klesdrakt er en måte å få status på avhengig av hvilke gruppe de ønsker ulik oppnåelse hos. De bruker bruker mote og anti-mote aktivt som strategier for å uttrykke og oppnå kulturell kapital.

Den som frivillig bærer niqab i Oslo i 2017 kan umulig være uvitende hvilket virkemiddel det er å dekke til ansiktet i møte med andre.

Leyla Hasic – jeg kjenner ikke deg. Og det er heller ikke så viktig. Jeg prøver å lese din klesdrakt utifra det samfunnet vi begge lever i her og nå. Du må gjerne gå med hva du vil for min del. Men klesdrakten din krever at jeg ser på deg, at jeg tar stilling til deg. Du er hypersynlig, og jeg er overbevist om at du vet det. Jeg er ikke overbevist om at det kun er religiøs overbevisning som får deg til å bruke nikab. Jeg tror du ønsker at den skal ta plass, og fortelle om og vise deg. Jeg tror du bruker den for å bli sett.

Å bære et religiøst plagg vil aldri kunne delta som et nøytralt plagg, slik som for eksempel olabukser fra H&M kan det. Å bære religion som klær på kroppen vil kommunisere at åndelige verdier kommer før verdslige. Paradoksalt nok vises det med plagg. En nikab kan bæres for å vise at du som ser på er utenfor, og ikke innviet i samme livsførsel - «jeg har noe du aldri kan få». Slik kan det leses som mote. Moten forener og skape skiller samtidig, og den endrer innhold når de som er utenfor kommer på innsiden.

Det kan være nytt og fremmed å bruke ordet mote i sammenheng med nikab. At hijab kan være mote er ikke lenger et nytt fenomen, og underbygges av forskning. «Modest Fashion» er et begrep som har fått fotfeste internasjonalt, med det tildekkede håret som fellesnevner. Men nikab har ikke kommet dit. Det er fremdeles et svært marginalt plagg i Norge. Oppmerksomheten i media, og integreringsutvalgets forslag om å forby plagget på offentlige skoler og arbeidsplasser, står ikke i forhold til antall brukere og problemstillinger som oppstår som følge av bruk av plagget. Ei heller har nikab i Norge blitt allemannseie blant muslimske kvinner. Allikevel sier jeg mote.

Nikab kan fungere som mote fordi mote er immaterielt. Mote opererer som en tro, som eksisterer mennesker i mellom, som en uuttalt sammensvergelse og overbevisning, på linje med den kollektive enigheten om at pengesedler har verdi. Noen må tro på moten og handle deretter for at den skal eksistere. Og det gjør vi. Produksjon og eksport av klær er en av verdens største industrier, og berører de fleste i en eller annen form. Mote er den betydningen som aktivt blir tillagt plagg. Nikab fungerer selvsagt som et plagg i seg selv også, helt uten kontekst, men hva er da meningen med å dekke seg til, hvis den ikke har et publikum. Velger jeg å se det som mote, så ser jeg Hasic som en deltaker i en subkultur. Som lik en hver subkultur som ønsker å vise sin tilhørighet, bruker hun samme virkemidler. Det er klassisk gruppetilhørighetsdynamikk: Ingen ting styrker en gruppe mer innad enn en felles ytre fiende. Målet i seg selv er å være kontroversiell. Derfor tar marginale grupper i bruk klær som er motsatt av det den rådende majoriteten bruker. De bruker klær som anti-mote. Klær som betyr noe fordi de er motsatt. På let etter en identitet kan det være like greit å velge nikab som for eksempel å velge å hengi seg til cosplay. Og med hensikt ville bli sett som en som ønsker å makere utenforskapet som et mål i seg selv. Å skape Hasic om til martyr for berøvelse av religionsutøvelse og offer for kvinneundertrykkelse er å gi uforløst identitetssøken for mye plass og makt.

Hasics bruk av nikab fungerer i media som et middel til å demonstrere hvilken visuell makt hun har. Hun vil gjerne delta i et samfunn hun vet krever identifisering via ansikt, men krever selv det motsatte.

Hasic sier selv i intervjuer at nikaben fritar henne for mote- skjønnhets- og kroppspress. Det tror jeg ikke på, og mener det er et hult argument. Hvis hun er fri fra press betyr det at presset bare kommer en vei - i retning mot henne, og at hun selv ikke aktivt utøver visuelt press på andre. Man er ikke fritatt ansvar for hvilket press man legger på andre kun fordi man bruker nikab. Skjønnet, kropp og mote er aldri tatt ut av sammenhengen. Nikab kan være like mye skjønnhet og motepress som bikini og bart. Det kommer an på hvem som er mottaker. I dette tilfellet fungerer nikaben som et bevisst virkemiddel for å utøve avstand og markere identitet.

Nikab er en av samtidens hete tekstiler, og vi må snakke om plagget som en visuell deltaker uansett hvem som befinner seg på den andre siden, uansett grunn. For nikab er visuell makt.