Når noen har gjort en spesielt stor innsats for Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, tildeles de vår aviskone, en skulptur laget av selveste Nils Aas. En av dem som burde fått den, var en mann som preget spaltene som journalist fra 1933 til 1946, Willy Brandt.
For resten av verden er den tidligere Arbeiderbladet-skribenten mest kjent som den vesttyske kansleren som kjempet en utrettelig kamp mot murer mellom folk og for avspenning mellom Sovjetunionen og Europa. Han fikk fredsprisen i 1971.
Brandt kom til Oslo som flyktning fra nazistene i 1933 og flyktet videre til Stockholm da fiendene inntok Oslo. Sju år med jevnlige bidrag i våre spalter ble etterfulgt av motstandsarbeid sammen med vår mangeårige redaktør Martin Tranmæl i Stockholm. Etter krigen vendte han hjem til Tyskland som Arbeiderbladet-korrespondent under rettsoppgjøret i Nürnberg. Senere ble Brandt Berlins borgermester, Vest-Tysklands utenriksminister og til slutt kansler fra 1969 til 1974. Før han døde i 1992 fikk han oppleve at Berlin-muren ble revet og at hans egen åpenhets- og samarbeidspolitikk mot øst ble belønnet med glasnost.
Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg her om dagen sjekket hva som skjedde i verden på dagen i dag, 21. april, og da la jeg merke til at billedhugger Nils Aas var født på denne datoen i 1933 og at sovjetiske styrker inntok Berlin og i praksis endte verdenskrigen på samme dato i 1945. Det fikk meg til å tenke på mannen jeg hver dag ser i glass og ramme på veggen i redaksjonen, Willy Brandt. Jeg må innrømme at jeg deretter ble overrasket over ikke å finne Brandts navn blant de mange av våre medarbeidere og styremedlemmer som har mottatt Nils Aas’ skulptur. Kanskje hadde han vokst seg for stor i internasjonal politikk til at noen følte at det var mulig å gi ham en pris fra Arbeiderbladet?
Den gang Karl Herbert Frahm (Willy Brandt var egentlig hans dekknavn) kom til Oslo som flyktning, 7. april 1933, var det få som visste hvem han var. Den 19 år gamle flyktningen oppsøkte Arbeiderbladets redaksjon på Youngstorget, og allerede fire dager senere sto den første artikkelen på trykk. I 1939 skrev han om behovet for en europeisk variant av USAs forente stater. Han ønsket en union med åpenhet, samarbeid og mindre økonomiske forskjeller.
At vi 25 år etter Willy Brandts død opplever ny konfrontasjonsretorikk mellom Russland og Vesten samtidig som Storbritannia bryter med det europeiske samarbeidet, ville nok opprørt den gamle EU-forkjemperen langt mer enn at han aldri fikk Arbeiderbladets aviskone. På veggen i redaksjonen henger han imidlertid fortsatt og i spaltene lever ideen om samarbeid foran konfrontasjon. God fredag!