Du runder gubbebegrepet når du begynner å syte over at programmer forsvinner fra P2. For eksempel «Diktafon» med Annelita Meinich, som logger ut av lørdagen som det siste poesiprogrammet som er igjen i NRK, men sjefene forsikrer om at andre flater skal ta seg av diktene og du tenker «andre flater, nye flater, flere flater» og opparbeider en irritasjon mot det lurendreierske corporate mediespråket, som sprinter over i et sinne så ubegripelig at du kan rive en FM-mast med bare hendene. Så vi skal ikke syte, vi skal bare påpeke at det P2 gjør er himmelropende galt og stikk i strid med all den fine utviklingen innen radio. Men den utviklingen kommer utenfra, og etter å ha diskutert tillit, balanse, fake news og bolverk mot lureri i snart ett år, er det på tide å vende tilbake til den viktigste mediedebatten: Hvilke historier skal bli fortalt og hvordan?
Lørdag og søndag gikk sju timer med til podcasten S-town. Shittown, Alabama, hjemstedet til den nokså eksentriske innringeren John B. McLemore som tipser om et drap og korrupsjon i lokalpolitiet og en ellevill historie begynner å rulle. I begynnelsen er det true crime, sakte og omstendelig opprulling av liv og lagnad underfra, tenk «Making a murderer» på Netflix. Så snur historien helt uventet og fokuset rettes mot vår mann John B. og hans hemmeligheter, forunderlige liv og tilværelse. «S-town» trenger sju timer på dette. Det er ting i serien som isolert er etisk vanskelig, for eksempel spørsmålet om hva man kan grave frem av fortiden til en nylig avdød, men i løpet av sju timer skapes en ramme det likevel passer i. Kanskje dette blir den nye etikktenkingen? Når ting er løftet ut av sin sammenheng, blir det feil. I en sammenheng, passerer det meste. Som gamle Knut Haavik sa: «Det meste kan skrives, bare det gjøres behendig».
Serier som «S-town» er enkle. En mann, en mikrofon, en historie. Likevel kreves det betydelige menneskelige ressurser og det er alltid en fare for å ikke få noe ut av det. Radiodokumentaren i NRK har vunnet utallige priser, men er selvsagt forsvunnet inn i tåka, eller «ny flate», nemlig Ekko Helg. Dette er tidens melodi: Alt som er tydelig, skal knas en gang til, kanskje gjøres mindre tydelig og mindre kantete i håp om at noen flere oppdager det. Logikken er merkelig. Innad i NRK sier man at spesialmedarbeidere er dyrt, men har man råd til å la være i et Norge som er stadig høyere utdannet og stadig mer av mediekonsumet måles mot utenlandsk kvalitet?
Magasinprogrammer er billigere å lage. Introer, outtroer, hva klokka er og plenty musikk. Og en jevn dur av lyd og behag som ikke støter noen, men som angår færre og færre. Når du snakker til alle, er det til slutt ingen som hører etter og du begynner å rope. P2 startet bredt, faktisk. I 1984 hadde P2 det joviale «trafikk og musikk» hver dag, men kanalen snevret seg inn mot nittitallet og ble Kulturkanalen. Nå synes det som det er forsøk på å gjøre den bredere og mer folkelig i en tid som skriker etter spesialisering. Blir den for lik alt annet, holder vi oss andre andre steder. DAB+ har åpnet opp for utallige andre kanaler og nettradio. Podcastene fra folka bak This American life, Serial, S-town og andre endrer måten vi hører radio på. Og hva som er mulig å fortelle:
Mandag kveld var det sjokk og vantro i komikerne og snakkekunstnerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønnes podcast. Episoden handlet om at Tønne fikk et illebefinnende i forbindelse med TV-opptak og ble innlagt på sykehus på Hamar. Men det var mer. Episoden hadde også et privat oppgjør om påstått utroskap og programlederne gikk lenger enn de noen gang har gjort. Var det virkelig, eller var det lag med metahumor verden hittil ikke har sett? Det toppet seg på slutten, snurpet seg i både øyne og hals, det var en følelsesutladning om noe som flere kjenner igjen: En kjæreste som sexter med andre når man er i en ekstra sårbar situasjon. Alle forsøk på å klippe dette ut av sammenhengen og slå opp i media, ville falt til bakken og ført til vanlig journalistisk behandling og dermed knapt noen sak. Men Tusvik & Tønne eier den private fortellingen og setter ny kretsrekord i medial frekkhet og de kunne flytte grensen fordi konteksten var en lang og grundig belyst historie. Redaktøransvaret i en podcast kan ligge hos flere aktører. Castsnakkerne har et voldsomt ansvar, tilsvarsretten er ofte på ferie.
NRK bør slutte å konkurrere mot og måle seg med P4 og andre norske kanaler. Det er ikke der konkurransen står. Trusselen kommer utenfra. Netflix endret tv. Serie-podcaster spiser av radio, gjerne podcaster om psykisk forstyrret selvforakt, utdøende håndverk og teknisk briljanse i gjennomtatoverte white trash- byer som Woodstock i Alabama, for ettertiden kalt S-town, shittown.
Det sies at hørespillet «God aften, mitt navn er Cox» tømte gatene, kinoer og restauranter for folk da det gikk på radio i 1955. Da lyttet hele landet til NRK og våget knapt puste. Nå går vi rundt i de samme gatene med øretelefoner og hører lange, intrikate historier. Noen av dem er fra NRK. Jeg håper NRK ikke bare føler de er flinke som sender ut episoder av lineær radio som podcast, men at de bruker mulighetene nye formater gir til å insistere på seg selv igjen. Mer Purk eller skurk, færre «flater» og dørgende litesigende magasiner.