Kronikken er skrevet i samarbeid med Per Mangset, seniorforsker ved Telemarksforsking
I Frankrike, som i resten av Europa og USA, rammer den populistiske kritikken utdanningseliten, men den økonomiske eliten går fri. Vi må synliggjøre bedre maktforholdene mellom elitegruppene.
Populisme og anti-elitisme er sterke politiske drivkrefter i både USA og Europa for tiden. Tradisjonelt har venstresiden lengtet etter folkelig opprør mot elitene, men det nåværende populistiske opprøret passer dem dårlig. Det retter seg nemlig ikke primært mot pengemakten. I stedet er fienden det politiske establishmentet, utdanningseliten og bærerne av de moderne, liberale verdiene. Opprøret ser ut til å være mer kulturelt enn direkte økonomisk betinget.
I et spesialnummer av tidsskriftet Journal of Education and Work om eliter, tar Claire Maxwell (UCL), Agnes van Zanten (CNRS) og Marte Mangset opp spørsmål om hvilken rolle utdanning, profesjoner og kunnskapstyper spiller i dannelsen av eliter og av relasjoner mellom elitegrupper og resten av befolkningen. Artikler i dette spesialnummeret viser hvordan økonomiske elitegrupper øker sin makt på bekostning av andre elitegrupper, hvordan utdanningssystemer bidrar til å rettferdiggjøre eliteposisjoner, og samtidig hvor liten verdi akademisk kunnskap har blant elitegrupper med mye penger og makt.
Også den franske valgkampen viser tendensen til kritikk av utdanningseliter heller enn økonomiske eliter. En ting er den store oppslutningen om Marine Le Pen og partiet Front National. Mer overraskende i den pågående franske valgkampen er hvordan kulturkonservative ideer har vunnet oppslutning også utenfor Nasjonalfrontens rekker. I primærvalget til det tradisjonelle høyrepartiet, Republikanerne, var det ikke den allment likte statsmannen Alain Juppé som vant fram, han som også kunne vært spiselig for venstresiden i andre valgomgang. Nei, det ble François Fillon, som på den ene siden står for en liberalistisk økonomisk politikk, på den andre for en tradisjonell kulturkonservativ linje. Denne bemidlete, katolske fembarnsfaren, hvis kone har vært hjemmeværende gjennom karrieren, er uttalt motstander av homofilt ekteskap, kritisk til fri abort og restriktiv mot fransk islam.
Men så kom anklagene om at Fillon hadde svindlet til seg skattebetalernes penger ved å ansette kone og barn i fiktive stillinger knyttet til arbeidet i Nasjonalforsamlingen. Å ansette familiemedlemmer i slike stillinger er i og for seg verken uvanlig eller ulovlig i Frankrike. Men hadde de egentlig gjort noen jobb, og fikk de ikke usannsynlig høy lønn? Sett med skandinaviske øyne var jo dette en ren skandale. Selv i Frankrike var det såpass alvorlig at det ble tatt ut tiltale mot ham. En presidentkandidat som risikerer straffedom og fengsel? Seinere er Fillon også blitt anklaget for ha mottatt kostbare dresser som gaver uten å ha oppgitt det. Man skulle tro at alt dette ville ført til stup på meningsmålingene og krav om at Fillon måtte trekke seg. Men den gang ei. Etter ukesvis med hard kritikk i mediene, vakling blant sentrale medlemmer av partiet, spekulasjon om alternative kandidater og forsiktig nedgang på meningsmålingene, har partiet landet på at han fortsatt er deres kandidat. Vendepunktet kom den 5. mars da «folkemasser» (20.000 eller 200.000?) inntok Trocadero-plassen og viste sin støtte til Fillon. Dagen etter gikk Juppé ut og erklærte nok en gang at han ikke ville stille som kandidat i stedet for Fillon. Riktignok tyder meningsmålingene på at Fillon nå har tapt favorittposisjonen til sentrumskandidaten Emmanuel Macron. Så Fillon blir neppe Frankrikes neste president. Men det er fortsatt oppimot 20 prosent av velgerne som sier at de vil stemme på ham i første runde.
Strategien Fillon har valgt i møte med korrupsjonsanklagene, er populistisk: Han argumenterer med at han er utsatt for et politisk komplott, et «politisk mord», ledet an av media og dommerne. Medienes og rettsvesenets angrep på ham er i realiteten et angrep på demokratiet. Det er de som utgjør den makthungrige eliten, som har mistet kontakten med folket, mens han er demokratiets representant og forsvarer. Fillon velger altså en retorisk strategi som ligner på den vi nylig har sett i USA. Og om den ikke virker godt nok til å redde hans sjanser til å bli president, så virker den tydeligvis godt nok til at han forblir en sentral figur i det politiske systemet. Han kan fortsatt komme til å lede troppene mot parlamentsvalget en måneds tid etter presidentvalget. Og kanskje gjenoppstår han som presidentkandidat i 2022?
Nær en femtedel av velgerne støtter altså denne mannen som er siktet for å ha tatt av statens kasse til eget forbruk, og det på tross av at han fra før er svært velstående, og står for en økonomisk politikk som innebærer at vanlige franskmenn må stramme inn livreima for å spare offentlige utgifter. Hvordan har det seg at elitekritikken ikke rettes mot denne mannen, men mot medier og rettsvesen? Hvordan har det seg at i Frankrike, som i USA og flere andre land, så er det ikke primært økonomisk ulikhet som skaper elitekritikk? Thomas Piketty viste for ikke lenge siden hvordan en liten økonomisk elite skiller seg fra resten av befolkningen ved å stikke av med en enorm del av den økonomiske kaka. Men det er altså de høyt utdannete, teatergjengere og liberale grupper med middels inntekt som aggresjonen særlig rettes mot. Favoritten til presidentvalget akkurat nå er den liberale og urbane sentrumspolitikeren Macron (med bakgrunn fra elitehøyskolen ENA). Som motkandidat kan han enten få a) den høyreekstreme nasjonalisten le Pen eller b) den kulturkonservative katolikken Fillon.
I spesialnummeret om eliter i tidsskriftet Journal of Education and Work viser flere av bidragene hvordan akademisk kapital har liten verdi blant de økonomiske elitene, og hvordan økonomiske eliter på ulike måter, også gjennom hvordan de påvirker utdanningssystemet, øker sin makt over andre elitegrupper. Både i akademisk forskning og i offentlig debatt for øvrig bør vi framover bruke mer energi på å undersøke og synliggjøre maktforhold mellom ulike elitegrupper. Vi bør også prøve å forstå bedre hvorfor den økonomiske eliten i så liten grad rammes av den populistiske og anti-elitistiske politiske kraften som beveger de politiske landskapene for tiden, og hvorfor den liberale utdanningseliten i så høy grad rammes.