Torsdag 23. mars kastet NRK seg rundt og forandret raskt temaet for «Debatten» fra boligskatt til terror, og fikk på kort varsel innkalt en del meningsberettigede personer. Her skal vi ikke ta for oss alt som ble sagt, men noen påstander fortjener en nærmere gransking.
VG’s kommentator Fritjof Jacobsen hevdet i debatten at vi ser en økende forekomst av terror. Førsteamanuensis Lars Gule ved HiOA forsøkte å moderere påstanden, men ble kontant avvist. Men la oss ta et tilbakeblikk. Følgende graf viser antall drepte ved terrorhandlinger i Vest-Europa siden 1970
Det var tydeligvis mye verre på 70- 80- og 90-tallet. Da slet vi både med IRA, ETA (baskisk frigjøring) og RAF (Rote Armee Fraktion) og nynazister. Det var på den tiden jeg oppdaget at søppelkassene på T-banen i London var blitt borte, og etter hvert forsto at det var for at IRA ikke skulle gjemme bomber i dem. For britene ikke politisk terror noe nytt. Deres tradisjon i så måte går tilbake til Guy Fawkes og hans mislykkede forsøk på katolsk terror ved å planlegg å sprenge Parlamentet i 1605.
Men for noen år siden kom søppelkassene tilbake, og jeg tenkte at nå er terrorfaren over. Men da jeg for et par år siden gikk forbi Parlamentet og så en politimann med maskinpistol stå utenfor, forsto jeg at et så uvanlig syn som en bevæpnet bobby bare kunne bety at terrorfarene ikke helt var over.
En ting som har forandret seg de siste årene er at terroren i Europa har dreid fra lokale frigjøringsbevegelser og lokale politiske ekstremister til jihadisk (islamsk) inspirert terror. Jihad er hellig krig. Forandringen her går fram av figurene under.
Dette kan jo ha betydning for hvordan vi opplever terroren. Det er noen som er kommet utenfra og forsøker å skremme oss, selv om terroristen i det siste angrepet var født i England.
Flere soloterrorister som henter inspirasjon på Internett
En annen forandring i det siste er at det er flere enkeltstående terrorister, som bruker primitive våpen som biler og kniver, slik vi så i London. Ofte er dette mistilpassede og noen ganger småkriminelle individer som finner inspirasjon og terroroppskrifter på Internett, samtidig som slike ensomme ulver operer i det skjulte og ikke blir synlige for de som skal overvåke og sikre samfunnet. Et eksempel på dette er Anders Behring Breivik, som fant både likesinnede og bombeoppskrifter på nettet. Dette er en tendens som blant annet er påpekt av forskere ved FFI's Terra-prosjekt.
Grafen nedenfor viser utviklingen når det gjelder soloterrorister.
Det er vanskelig å unngå at terrorbekjempelse må medføre økt politi-innsats for å oppdage og overvåkemulige terroristmiljøer. Samtidig er det i vårt frie demokratiske samfunn stor uvilje mot å bli kikket for mye i kortene. Overvåkingen vil også medføre økt overvåking av elektronisk kommunikasjon og datatrafikk, siden Internett i økende grad brukes av terrornettverk og soloterrorister. Her har det nylig vært diskusjon om overvåking av datatrafikk over landegrensene, og det er ikke like populært hos alle. Her er det store utfordringer. Vi ønsker jo ikke å leve i et samfunn som er like overvåket om Øst-Tyskland var, og selv der klarte ikke myndighetene å oppdage alle som ønsket å stikke av. Dette er en utfordring som nok vil skape diskusjon i tiden framover. Dilemmaet er at for å sikre vårt frie demokrati kan vi komme i skade for å ødelegge det.
Hensikten med terror er i følge den norske sikkerhetsloven: ..ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.
Store norske leksikon definerer:
Terror, redsel, skrekk, skrekkvelde; betegnelse både på ekstrem frykt og på det som kan utløse slik frykt. Å terrorisere er å skape ekstrem frykt ved å utføre redselshandlinger eller ved å true med slike.
Terroristen ønsker altså å få oppmerksomhet og skremme oss. Hvis vi gir etter for det, har terroristen oppnådd sitt mål. Riktignok kan vi statistisk vise at det er 50 – 500 ganger så stor risiko for å dø i trafikken som å dø i et terrorangrep i de landene i Europa som har vært rammet. Men opplevelsen av risiko er også psykologisk. Noen kan være villige til å akseptere stor risiko hvis de tror de har kontroll. Men er det vi utsettes for er ufrivillig, og særlig hvis det er forårsaket av ondsinnede personer, er det skremmende. Og lar vi oss skremme, lar vi terroristen vinne.
Her er reaksjonene blant Londons borgere eksemplarisk. De følger parolen fra krigen dager, og lar livet gå som normalt. Og skal vi som er nordmenn være bekymret for å reise til London. – Ja, de kjører jo på feil side av veien. Så hvis du som nordmann ser feil vei når du skal krysse gata kan du bli påkjørt. Men for terror? Nei. Nå er de jo en terrorist mindre enn for et par dager siden, og det er mer politi i gatene.