Vi sendte et brev til Forsvarsdepartementet kort tid etter Syria-vedtaket med spørsmål om det folkerettslige grunnlaget for operasjonen, i tillegg til spørsmål rundt hvilke grupper vi skulle trene i Syria, og hvordan vi skulle kunne utøve tilstrekkelig kontroll over disse.
Brevet forble ubesvart, på tross av gjentatte purringer, fram til vi i anledning den nasjonale «Nei til Norge i Syria» -kampanjen sendte enda et brev. Der gjentok vi flere av de opprinnelige spørsmålene, men la også til spørsmål om de norsk-støttede gruppene fortsatt eksisterte, og om de respekterte den nylig inngåtte våpenhvilen.
Forsvarsministerens svarbrev gir oss liten grunn til optimisme. Hovedinnvendingene våre på det folkerettslige området besvares på en lite tilstrekkelig måte, og spørsmålet om de norsk-støttede gruppene respekterer våpenhvilen anses som «ikke relevant» av Forsvarsministeren. Det eneste vi får vite om hvilke grupper det er snakk om er at de velges ut gjennom en «systematisk prosess» for så å bli «vurdert fortløpende av våre styrker». Dette er informasjonen våre folkevalgte, sivilsamfunnet og velgerne må forholde seg til.
Norges Fredsråd holder fortsatt fram med at Norges operasjoner i Syria hviler på et ganske tynt folkerettslig grunnlag. Det finnes ingen FN-mandater som ettertrykkelig opphever Syrias suverenitet over egne grenser, og vi har fortsatt fått få svar om hvilke væpnede grupper Norge trener. Det er urovekkende at så lite informasjon om de faktiske gruppene som trenes og bevæpnes finnes.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete rettet nylig skriftlige spørsmål til regjeringen. Regjeringen var like unnvikende i sitt svar til Navarsete, og rettferdiggjør det med at Stortingets lukkede utvidede utenriks- og forsvarskomité blir underrettet. Navarsete mener at dette ikke er tilstrekkelig. Både øvrige folkevalgte, sivilsamfunn og norske velgere har krav på mer informasjon enn vi har i dag. Det er tross alt snakk om et spørsmål om Norge skal være i krig i fremmede land eller ikke.