– Pappa ...
– Ja.
Pappa svarer knapt bak avisen. Albert Åbergs pappa, han som mumler bak avisen og sier ja til alt annet enn sagen, er den mest presise pappaen beskrevet i litteraturen. Denne gangen en skvatt han derimot til. Femåringen og sjuåringen gliste.
– Når vi er voksne, pappa, da er du død. Tihi.
Akkurat, ja. Ikke nok med at man sliter med dette ufattelige, underliggende faktum hver eneste dag, nå blir man mobbet for det i tillegg av et sett Knoll og Tott som har begynt å fatte at alt har sin tid.
Her en kveld var jeg ute i herreærend. Det skulle tas noen øl med gamle helter. Praten penslet fort innpå gamle dager, og en bærumskar begynte å fable om at Kalvøya igjen skulle bli arnested for festival. Det glimtet til i matte blikk, som om ungdomskilden var funnet. Som om vi igjen skulle rave ut mot havet med ølposen og rockefestival i sikte. Det er mulig det blir konserter igjen på Kalvøya, men Kalvøya kommer aldri tilbake. Ikke for oss.
40-og en del-åringene begynte heller å snakke om veiutbygging, et tema som kler dem bedre, om at den vanvittige motorveien gjennom Sandvika skulle legges i tunnel. Det ble god stemning, så god stemning som voksen samtale om Nasjonal Transportplan tillater. Før en fyr satt strek: Den kommer om 20 år. Og da er vi daue! Høhø.
Dau hadde vært ok, det, hvis jeg virkelig trodde at flere veier i tunnel hadde hatt betydning for menneskene om 20 år. At livet etter oss var bedre. Jeg har begynt å tvile. Før jeg fikk barn tenkte jeg at barn ville dempe frykten for å bli borte. Man levde videre, på et vis. Noen vil sitte rundt en peis og mimre om deg, kikke på bilder fra Lanzarote og med varme i stemmen minnes ens særheter. Med barn satt i produksjon blir man del av kretsløpet, atomene putler videre. Og barna har hatt den innflytelsen på min dødsangst. Inntil nylig.
For sånn som stoda er rundt oss for øyeblikket, er det ikke en egoistisk angst for hva jeg en dag går glipp av i ungenes liv som skremmer meg med døden, men hva jeg og det store vi etterlater dem. En følelse av at jeg ved å gå av vakt en dag, lar dem i stikken. Jeg kan kikke på dem mens de sover sin uskyldigste søvn og tenke tanker jeg helst vil holde langt unna. Og det må innrømmes at Erna Solbergs marsjordre på Høyres landsmøte før helga om Norges nå «fundamentale utfordringer», om retningsvalg og dårlig tid, ikke gjør meg mindre bekymra. Men hennes tegning av en alles ville kamp mot alle i en internasjonalsiert, konkurransedrevet verden, gjør meg trygg på at retninga ikke er å gasse på framover, og fortsette det samme kjøret som har ført verden dit den er akkurat nå.
Hva venter dem? De to mine som ligger i sengene sine, intetanende. Det spørsmålet gnager meg daglig.