En måned før vårt byråd tok over ansvaret i Oslo i 2015 fikk et lite og uerfarent selskap ansvaret for hele avfallshåndteringen i byen. En kontrakt som viste seg ikke å være gjennomførbar. I dag ser vi at Veireno aldri burde ha levert inn sitt tilbud og kommunen burde aldri ha akseptert det.
Jeg blir overrasket når Eirik Lae Solberg fra Høyre forteller at forrige byråd ikke engang diskuterte saken. Dette til tross for at en kontrakt på nesten en halv milliard kroner, på et samfunnskritisk område, for første gang ble gitt til en enkelt privat leverandør. Og på tross av at det ble lagt opp til vesentlige endringer i hvordan Oslo skulle gjøre anskaffelsen. De åpnet blant annet for at pris skulle vektlegges hele 75 % og at alle fire roder i Oslo kunne bli gitt til en og samme aktør. Likevel var det ingen diskusjon i byrådet om kontraktstildelingen. Når Eirik Lae Solberg gir uttrykk for dette forteller han om en kultur med en systematisk politisk ansvarsfraskrivelse som jeg mener er meget bekymringsfull.
Mange svar vil komme på bordet når Deloitte leverer sin gjennomgang av både anskaffelsen, under forrige byråd, og av oppfølgingen i etterkant under dette byrådet. Men min opplevelse etter å ha sittet med ledelsen i kommunen i et år og fire måneder er at det, gjennom mange år, har utviklet seg en kultur i Oslo kommune hvor politikere holder seg på armlengdes avstand. Hvor store prosjekter vedtas, men oppfølgingen og gjennomføringen skyves nedover i systemet. Dette er uttrykk for en usunn kultur dersom det fører til at politikere ikke tar ansvar for store prosjekter og store investeringer med skattebetalernes penger.
La meg understreke: Vi politikere skal ikke ned i den daglige driften av kommunen. Det har vi dyktige fagfolk til. Vår jobb som politikere er å gi tydelige styringssignaler, sikre at kommunen er satt opp med nødvendige ressurser, kvalitet og kontrollmekanismer, og følge med i framdriften. Så er vi avhengig av å ha gode fagfolk som gir oss råd om større beslutninger og veivalg. Da må de kjenne tjenestene godt fra innsiden. Oslo kommune har ikke hatt egne renovasjonsfolk, eller beredskap på feltet, siden 2009. Å fjerne beredskapen var en politisk beslutning. Jeg stiller spørsmål ved om det har påvirket kommunens kompetanse om kompleksiteten i å levere renovasjonstjenester i byen. Vi politikere har selv et ansvar for å stille spørsmål, undersøke og følge opp. Det er vi som til sist er ansvarlige overfor innbyggerne.
Resultatene av denne avstanden ble synlig under forrige byråd. Merittliste for overskridelser er svært omfattende: Deichmanske hovedbibliotek: 500 millioner, det elektroniske billettsystemet Flexus: 600 millioner, Holmenkollen: 1.200 millioner, Altea: 35 millioner, Tøyenbadet: 79 millioner, IKT-reformen: 269 millioner og Frydenberg skole: 400 millioner. Ville Bystyret faktisk ha vedtatt utbygging av Holmenkollen dersom de visste at prislappen ikke ble 600 millioner, men 1,8 milliarder?
Til sammen er dette over 3 milliarder kroner i overskridelser i store offentlige prosjekter. Dette vitner om en politisk kultur som vi må snu. Kommunen har ansvaret for mange samfunnskritiske oppgaver som renovasjon, vannforsyning, drift av legevakt og sykehjem. Dette er funksjoner vi må være sikre på at fungerer.
Innbyggerne må være trygge på at vi folkevalgte ivaretar vårt ansvar som ledere av kommunen på en skikkelig måte. Det betyr at vi må være tettere på de store prosjektene og tettere på de store investeringene. En av grunnene til at man innførte byrådssystemet i Oslo var nettopp å tydeliggjøre politikernes rolle og ansvar. Dersom politikerne distanserer seg fra de avgjørelsene som de fatter, så distanserer vi oss også fra innbyggerne. Det kan, i ytterste konsekvens, bli et demokratisk problem.