Et sted på Golsfjellet (Dagsavisen): Før jeg dro hit til fjellet, spurte jeg nærmest ut i det store intet på jobb om det var noen meninger om hytte, hyttelivet generelt eller vinterferie. Jeg rakk knapt å fullføre setninga før hun sto foran meg og freste. Som ei furie krysset hun redaksjonslokalet med flagrende gevanter, satte nevene i pulten og blikket i meg, og sa:
«Det som irriterer meg med hytter, er at hvis du ikke mangler innlagt vann, leser Knausgård i lyset fra ei lampe på bilbatteri og har utedass, men har investert i et lite boblebad, så er man umoralsk og et dårlig menneske! Du må liksom være raggsokktulling for å kvalifisere. Og det er derfor jeg ikke har hytte!»
Akkurat. Hun har et poeng. Det er mye snobbing i å lide til fjells. Men for meg er hytte likevel et alternativ til varmekabler på dass og downlights i gangen. Og ikke minst boblebadet. Jeg liker at det er minusgrader inne i hytta når vi kommer opp, at man må spa seg inn til hytteveggen mens man banner over dårlige bysko og at kanelen var best før 1978. Jeg elsker å bli skitten, lukte litt passe og valse rundt i tettsittende, førstegenerasjons ullundertøy. På ganske få kvadratmeter som underslår alle muligheter for privatliv. At fatter investerte i strøm for noen år tilbake er fortsatt et sårt punkt, men godt for øynene som sleit med linjene i skinnet fra stearinlyset. Jeg unner alle en plass i sola, på fjellet. Men skal alle ha sin egen, med varmekabler i oppkjørselen? Må alle ungene ha eget rom, far ha egen smørehytte og mor kjøkken med walk in-kjøleskap for en håndfull helger i året? Det er lite som tyder på at vi trekkes mot fjellet for det enkle hytteliv.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dagens Næringsliv følger hyttelivet tett, og skrev i forrige uke om prisene. I Flå kommune i Hallingdal er snittprisen 3,25 millioner kroner. Det er ikke for alle. Prisutviklinga er nesten 20 prosent i året. Her på Gol er snittet i overkant av 2,5 millioner. Skuret vårt er ikke verdt en million en gang, vil jeg tro. Utedass gjør seg dårlig på finn.no. DN skrev også nylig om at det begynner å bli trangt. I landets største hyttekommune var det bygd 800 hytter de siste ti årene, men på Sjusjøen hadde de nå begynt å vifte med hvitt flagg. Nok nå. Ingen vil dra fra en by i lavlandet til en annen på fjellet. DNT har også reagert på tettheten.
På Golsfjellet, mellom hotellene Storefjell og Oset, ble det for ti år siden åpnet et nytt hyttefelt. I fjellsida opp mot Ørterhøgda, inntil skitrekket, åpnet det seg et stort sår i landskapet. Såret heter Bualie. Det var som en Stein Torleif Bjella-sang: De tilbydde internett rett i hytteveggen og såkalt «ski in – ski out». Godt over 100 hytter i ett jafs. På 1970-tallet hadde det blitt bygd kanskje 10 hytter der. De kunne bygd 50 og latt summen av trivsel for alle bli større. Men, nei. Når traktoren først står der... Døgnet rundt, året rundt, står utelysene på. Fjellnatta blir aldri helt svart igjen.
Hvorfor trenger vi 70 prosent større hytter nå enn for 20–30 år siden? I 1986 var gjennomsnittshytta i Norge på 60 kvadratmeter. I 2005 lå snittet for nyoppførte hytter på 103 kvadratmeter. Hyttene er nå marginalt mindre enn boligene våre. Men ikke har familiene blitt større, og ikke kan du ligge i mer enn én sofa av gangen. Årsaken til at vi bygger stort, er fordi vi har råd til det. Og kanskje ser mer på salgsverdi og potensial enn bruksverdi. Et tegn i tida.
Den norske fjellheimen har i generasjoner vært selve symbolet på Norge. Vilt og vakkert. Hyttene våre har fortalt mye om oss. De var små og enkle, i stri tvekamp med naturkreftene. Kampen er nå vunnet, og nyrike nordmenn har koblet kvelertak på både natur og egen arv. Vend i tide – det er ingen skam å snu. Fjellvettregel nummer åtte er viktigere enn noen gang.