Vi vanket jo i ulike periferier av det samme mangfoldige venstresidemiljøet. Kanskje jeg husker feil, men jeg har i hvert fall alltid visst om deg. Jeg var en av de surrealistiske særingene som heiet på Enrico Berlinguer. Opposisjonelle i en marginal organisasjon. Negasjonens negasjon. Men vi sang de samme sangene. Riv ned gjerdene, husker du den? Det var lenge før du ble utkaster for Sylvi Listhaugs etniske etablissement, det.
Jeg skriver til deg for å få råd. Saken er at jeg fikk mitt norske statsborgerskap i 1973, og jeg har aldri hatt det lett med å forstå min etnisitet eller nasjonalitet. Så jeg lurer på om du kunne hjelpe meg. Kanskje jeg også er en slik lure-nordmann med en arvesynd som når som helst kan innhente meg? Kanskje jeg også hører mest hjemme på Trandum?
La meg begynne med farsslekta mi. Farfaren min var polsk tekstilarbeider, og da han ble født var han selvsagt borger av Det russiske imperiet. Det var den gangen da ikke bare klassetilhørighet, men også yrke gikk i arv. Vever, sønn av en vever. Medlem av det polsk-litauiske sosialdemokratiske partiet, er ikke det litt kult? I det store skismaet ble han med bolsjevikene, slik i og for seg også AUF gjorde den gangen, inntil moderpartiet fikk skikk på dere. Og han havnet som flyktning i Sovjet. Jeg aner ikke hva slags papirer han hadde, jeg vet lite om ham, har aldri sett ham. Han kan jo ha funnet på en masse, for alt jeg vet. Det jeg vet er at han rundt 1920, antakelig rett etter borgerkrigen, fikk jobb som vaktmester ved den sovjetiske ambassaden i København, og møtte der min farmor, en arbejderpige fra Bornholm. Der ble min far født, men hvilket statsborgerskap han hadde – sovjetisk eller dansk – vet jeg ikke, og nå er det for sent å spørre. I hvert fall sluttet farfars kontrakt, han ble tilbakekalt, og familien ble boende i Moskva. Formodentlig som sovjetiske statsborgere. Så, i 1938, ble min farfar arrestert og skutt under Den store terroren. Min far gikk under jorden og bodde hos venner, med den helt eksplisitte formelle tittelen "sønn av folkefiende". Du vet, ordet "folkefiende" som den nye presidenten hos vår viktigste allierte så flittig har tatt i bruk. Faren min levde slik illegalt inntil krigen kom og reddet ham: med en ytre fiende ble plutselig indre fiender for en tid unødvendige, og far fikk tjenestegjøre i artilleriet og forsvare Moskva – med tyskerne rett foran seg og Moskva by rett bak seg, faktisk ikke så langt fra den navnløse begravelsesplassen ved Butovo der hans far lå sammen med tjue tusen andre folkefiender fra de tre terrorårene. Min farmor var blitt sendt til indre forvisning i Hviterussland, og etter krigen var hun rett og slett borte. Om det var tyskerne som hadde drept henne, eller sovjetiske partisaner, eller om det bare var krigshandlingene, eller om hun sultet i hjel, vet jeg ikke. Aldri sett henne heller. Farfaren min ble rehabilitert posthumt etter Stalin, "på grunnlag av fravær av straffbar handling", som det så pent het. Men dessverre hadde de jo skutt ham. Vel, han var jo ikke alene.
Moren min er datter i en finere kjøpmannsfamilie på Ljan i Oslo, men gikk mot strømmen og ble med i motstandsbevegelsen. Feil motstandsbevegelse vil kanskje noen si, men likevel. Hun klarte i hvert fall å bli tatt, torturert på Møllergata 19 og satt på Bredtvet (den gangen var det Stapo de het, de som fanget folk og sperret dem inne, du vet slik Politiets Utlendingsenhet gjør nå). Etter krigen gjorde hun så den tabben at hun dro i østerled, hun ble der og traff der min far. Og mistet med tiden sitt norske statsborgerskap. Og fødte der meg og min bror. Dermed var hele familien sovjetiske statsborgere. Da hun så, tjue år senere, passelig desillusjonert over den reelt eksisterende, og med passelig hjemlengsel, ville hjem, måtte hun ha invitasjon fra en slektning i Norge. Vi kom hit, min far søkte aldri om norsk statsborgerskap, men etter fem år fikk min mor statsborgerskapet tilbake, og vi barna med henne. Jeg har til og med et brev på sånn omtrentlig norsk fra den sovjetiske ambassaden om at vi hadde blitt løst fra det sovjetiske, ved vedtak i presidiet i det Øverste sovjet. Så sånn sett har jeg liksom gått ut ifra at jeg vet hvilket statsborgerskap jeg har. Men sett at noe likevel skjedde feil? Jeg kan ikke nå lenger sjekke noe i min fars slekt, jeg vet nesten ingenting om den. Farfaren min kan jo ha fortiet en viktig opplysning den gangen han var flyktning i Sovjet, og det vil jo med UDIs logikk forplante seg rett til meg. Og jeg har ikke tilgang på saksgangen fra da mor fikk tilbake det norske statsborgerskapet. Mor er nå 96 år gammel, og litt lite flyttbar om du har tenkt å sende henne noe sted. Sjekk det for meg da, jeg skulle gjerne vite hva jeg har å forholde meg til.
Det er enda minst en hund begravet i slekta mi, en kilde til en mulig arvesynd. Min morsslekt, altså den som binder meg til Norge, skriver seg fra en tysker, en Michael Friederich Wesenberg, som dukket opp helt plutselig i Bergen ca 1720 og bosatte seg i en tysk ghetto de holdt seg med der i byen på den tiden. Jeg har dessverre ingen papirer etter ham som kan bevise at han hadde rent mel i posen og ikke diktet opp noe eller for med fusk. Kunne du sjekket det opp for meg?
Og kunne du vurdert hvem jeg egentlig er – tysk, polsk, dansk, norsk, russisk? Det burde dere med deres ekspertise kunne klare, dere er jo blant annet så flinke på å skille somaliere fra djiboutiere. Og hvis det viser seg at jeg ikke er norsk, hvor bør jeg da reise? Ordner dere transport?
PS: Er det slik at ”Donau” fortsatt går i trafikk mellom Oslo havn og Tyskland? Kanskje jeg kunne få sitte på?
Vennlig hilsen
Jan Wesenberg
