«Det sies at man ikke virkelig kjenner et land før man har vært i dets fengsler. Et land skal dømmes på hvordan det behandler sine svakeste».
Nelson Mandela
Skal vi lytte til salige Mandela, har president Donald Trump faktisk rett i påstanden om at han har arvet «a mess». USA hadde trøbbel i en skala det er vondt å fatte også før Donald Trump.
Den kanskje aller største amerikanske tragedien er instinktet om å bure mennesker inne. En av tre svarte, amerikanske menn ender i fengsel i løpet av livet. Mens amerikanere bare utgjør i overkant av fire prosent av verdens befolkning, sitter nesten 25 prosent av alle verdens fanger bak lås og slå i et fengsel i USA. Der sitter det 2,3 millioner. De med føderale dommer strippes i mange stater for sine grunnleggende borgerrettigheter. 6,1 millioner ble nektet å stemme ved høstens presidentvalg. Det er grunn til å tro at de kunne gitt et annet valgresultat. Verre for den enkelte er at stigmaet straffedømt må oppgis når man søker jobb eller skal finne et sted å bo. For mange varer straffen evig. Millioner av menn og med dem millioner av familier får aldri en mulighet til å normalisere tilværelsen. Det er også et demokratisk problem aktualisert ved valget av Trump.
Torsdagens pressekonferanse med Trump var nok en oppvisning i det som må kalles klovneri. Men mellom alle utfallene mot mediene, påstander om at han har arvet et USA i nærmest fritt fall og de direkte løgnene, rakk Trump å gjenta sine løfter om å rydde opp i byene. Et behov han bygger på tvilsom og spekulativ omgang med fakta. For det er ikke sånn at USA herjes av kriminalitet og vold. Det er absolutt byer der situasjonen er ille, som i Chicago, men det store bildet er ikke et utrygt USA.
Trump føyer seg inn i rekka av amerikanske presidenter som skal være «tough on crime», som har slått politisk mynt på folks frykt. Det har aldri betydd å bruke flere dollar på forebygging, men å bruke mer politi og stadig strengere straffer. Utnevnelsen av Jeff Sessions fra Alabama som justisminister, lover ikke godt for liberale krefter på begge sider av det politiske spekteret som krever en justisreform. Mer om Sessions senere.
Men hvordan ble land of the free, et land av fanger? En av kandidatene til Oscar neste helg gir et rystende innblikk. Når årets mest omtalte film er en lettbeint sang- og dans-film, er det verdt å henlede publikums oppmerksomhet til dokumentarfilmavdelingen. Filmen «13th» har hentet sin tittel fra den amerikanske grunnlovens trettende tillegg, som Abraham Lincoln fikk kjempet gjennom under borgerkrigen, og som betydde slutten på slaveriet i USA. Men som filmen forteller, betydde ikke dette like rettigheter for alle. Det skulle ta 100 år og 1960-tallets borgerrettighetskamp før formal likhet var oppnådd. Men da målet var nådd for etterfølgerne av slavene, svarte det hvite etablissementet med politikk som bevisst skulle ramme svarte. Det går en blodrød, republikansk tråd fra Nixons valgkamp i kjølvannet av borgerrettskampen, til Ronald Reagan og George Bush, og som går videre til vår liberale, demokratiske venn, Bill Clinton. Sistnevnte forsto at skulle han ha en sjanse til å vinne, måtte han være like tøff mot kriminelle som motparten. Han ble minst like rå, og har i ettertid innrømmet at han tok feil.
Filmen peker på Nixons rådgiver i 1968, den omstridte John Ehrlichman, som i et senere intervju innrømmet hvordan det var en bevisst politisk strategi å slå ned på svarte for å vinne de hvite, tradisjonelt demokratiske stemmene i sørstatene. I en tid full av opprør, for svarte og kvinners rettigheter og mot krigen i Vietnam, trengte etablissementet å vise at det hadde kontroll, at samfunnet ikke var i oppløsning. «Nixon hadde to fiender, antikrigsbevegelsen og de svarte», siteres Ehrlichman på. «Vi kunne ikke gjøre det ulovlig å være svart eller mot krig, men ved å få publikum til å knytte hippiene til marihuana og de svarte til heroin, og så innføre veldig strenge straffer, kunne vi bryte opp disse miljøene. Visste vi at vi løy om dopet? Selvfølgelig».
De påfølgende presidentene fulgte opp. Tough on crime var en vinner, og gjerne i kombinasjon med lavere skatter, som rammet de svakeste. Besittelse og salg av crack, de fattige svarte i storbyenes dop, ble straffet brutalt, mens det hvite, forstadsdopet kokain ble straffet mildt. I 1970 var det 350.000 fanger i USA. I 1980 513.000. Etter et tiår med Reagan og Bush var det vokst til 1,2 millioner. Demokraten Clinton klemte til med høye minstestraffer, strengere regler for prøveløslatelser og hvis du ble tatt for en tredje grov forbrytelse, ble du sperret inne på livstid. Under Clintons åtte år ble antallet fanger nesten doblet igjen. I dag jobber mange av fangene i de privat drevne fengslene for store amerikanske selskaper. Sirkelen er sluttet. Mange er igjen slaver.
Barack Obama prøvde å gjøre noe med galskapen. Men møtte veggen i Senatet. Der satt Trumps nye justisminister Jeff Sessions. Så sent som i fjor lyktes Sessions å stoppe et lovforslag som ville mildnet straffenivået. At han nå er ute av Senatet, kan ironisk nok gjøre det lettere å få vedtatt ny lovgivning. Men som justisminister har Sessions mye makt og innflytelse over politiet, fengselsvesenet og påtalemyndigheten. Og han har fått sin marsjordre fra Trump: Tough on crime. Det vil mannen fra Selma, som for 20 år siden foreslo å gjeninnføre lenkegjenger og livstidsstraffer for mindreårige, garantert være.
Se «13th». Tilgjengelig på Netflix.