Det er kroppens tid. Enn så lenge. Atomkrigsfare har en tendens til å gjøre noe med perspektivene. Jeg tipper et par år til med Trump og Putin nå så må SATS demontere hele jævla parken med treningsmaskiner. «Manisk brukte treningsapparater selges rimelig», tipper jeg det vil stå i annonsen på finn.no. Etter et slitsomt, svett tiår der vi har hatt huet langt inne i egen navle og trodd at biceps hadde verdi utover løfteevne, står vi nå på randen til en annen erkjennelse.
Min er intet tempel. Langt der ifra. Jeg er for glad i øl. Og boller. Alle varianter av boller. Og pølser. Brød? Elsker brød. Kan spise ett brød. Karbohydrater trumfer sex. De fleste inntak av ovennevnte næringsmidler pareres med skyldfølelse, anger og selvforakt. Og mentale lovnader om bot og bedring samtidig som man lurer på om det vel er bedre å spise opp hele pakka enn å risikere å måtte kaste noe? Egen fråtsing finner også et grønt påskudd. Uansett, det er mange ting jeg veit ikke er bra for meg.
Min aller mest utøyelige last er kaffe. For hver dråpe vann har jeg sikkert i meg ti dråper kaffe. Før morgenmøtet her på jobb har jeg hatt i meg tre kopper. Har jeg skrevet en ingress som er sånn noenlunde fiffig belønner jeg meg selv med en kopp kaffe. Hver lille samtale med en kollega akkompagneres med kaffe. Lunsj rundes av med kaffe. Kaffe avler kaffe. Det har blitt tørstedrikk. Og det er da jeg stille for meg selv, tenker: «Jeg håper for guds skyld at det er sunt. Jeg håper for guds skyld at det er sunt». For hadde jeg spiste skoleboller med samme innstilling, hadde det vært over.
Når helga kommer, kan jeg glemme helt å drikke kaffe. Det går greit i nøyaktig ett døgn. Da er det cold turkey, og som om noen stikker to kniver i nakken på meg. Jeg er altså kaffejunkie. Koffeinsuget blir fysisk. Det er ikke et «å gud, nå har jeg lyst på en deilig kopp kaffe» eller nå «skal vi kose oss». Nei, det er blodig alvor. Kaffe, nå, unna vei. Kaffe eller Paralgin forte. Det føles ikke veldig sunt, da, denne kaffen.
Jeg har lest meg opp, på leit etter svar på om min kaffedop er litt sunn eller i det minste ufarlig: På VGs Min mote-side kunne jeg lese om Martine L som hadde sluttet å drikke kaffe i en måned (Rett ved siden av Thea R. som ikke hadde spist kjøtt. Begge del av en artikkelserie i fire deler «hvor MinMote-redaksjonens ansatte har eksperimentert med ulike grep for å øke velværefølelsen, for eksempel ved å sove bedre eller få renere hud», skriver de). Martine konkluderer nedstemt: «Den største nedturen er at huden min, som vanligvis er veldig tørr og mangler fukt, fortsatt er dehydrert». Ok. Ikke usunn, tenker jeg. (Elise drakk sitronvann en hel måned! Fortsatt kviser og syk.)
Jeg leser også andre tidsskrifter. I Time fant jeg tyngre skyts: De mener å ha en slags fasit på det klassiske, det nesten eksistensielle, spørsmålet jeg baler med: Er kaffe usunt? Og svaret er visstnok et rungende nei fra et samlet forskermiljø. Det siste nå er at det virker bevist at gamle mennesker får lavere grad av betennelser i kroppen av å drikke kaffe. Jo flere kaffekopper, jo bedre beskyttelse mot en lang rekke sykdommer som forskerne tror provoseres fram av betennelser, som diabetes, kreft, demens og hjerteproblemer.
Det bare å supe på, altså.