Innlegget er skrevet i samarbeid med Eivind Hoff-Elimari, spesialrådgiver i Norges forskningsråd
Det mangler verken på rapporter eller målsetninger for å stanse potensielt irreversible og katastrofale klimaendringer. Heldigvis har forskning og utvikling av klimavennlig teknologi gjort sjumilssteg. Prisen på solceller har blitt delt på 100 – hundre – siden USAs president Jimmy Carter installerte dem på taket av Det hvite hus i 1979. Likevel har menneskeskapte CO₂-utslipp økt med over 80 prosent i den samme perioden.
For å nå klimamålene i Parisavtalen kreves utslippsreduksjoner i et tempo som ingen land tidligere har oppnådd på en planlagt og villet måte. Dimensjonene i denne utfordringen er vanskelige å få øye på i et offentlig ordskifte der de fleste er enige om at løsningen er "grønn vekst", kjennetegnet av vinn-vinn for både klode og økonomi. Nobelprisvinneren i økonomi (2014) Jean Tirole skriver i sin siste bok: "Hvis [grønn vekst] var så lite kostbar, hvorfor er den ikke da satt i verk?" Det er i forskningens vesen å stille slike spørsmål. De kan bidra til å forklare hvorfor enkelte politikere velger å fornekte menneskeskapte klimaendringer – og vinner valg på det.
Heldigvis kan forskningen bidra på flere måter enn gjennom teknologi for å finne løsninger. For nasjoner, lokalsamfunn og bedrifter har gang på gang klart å omstille seg på måter som ingen i utgangspunktet trodde var mulig. Avskaffelsen av slaveriet i den vestlige verden er et spektakulært eksempel. Den truet enorme økonomiske interesser. Hans Joachim Schellnhuber, direktør ved det tyske klimaforskningsinstituttet i Potsdam, peker på at det var en "3D"-utvikling som gjorde avskaffelsen mulig: Disaster for slaveøkonomien i form av det vellykkede slaveopprøret på Haiti, discovery i form av maskiner som kunne gjøre jobben i stedet, og decency, det vil si at slaveriet stred mot anstendigheten til stadig flere i Vesten. Klimaendringenes naturkatastrofer, konkurransedyktige solceller og den konsekvente støtten til togradersmålet fra brede befolkningslag vitner om at det er en rekke mulige paralleller man kan trekke mellom de to omstillingene.
I vårt eget århundre viser røykelovene noe av det samme: Et forbud som man for bare femten år sidestilte med politisk selvmord, har spredt seg som ild i tørt gress over store deler av verden fordi det faktisk ga folk bedre liv. Samfunnsvitenskapelig forskning viser at dette har overføringspotensial til karbonavgifter og andre "pisker" i klimapolitikken: Dersom de utformes slik at folk oppfatter dem som rimelige og rettferdige og de faktisk har den lovede effekten, kan politikere være trygge på at stor motstand i oppløpet til innføringen raskt vil snu seg til støtte. Av denne grunn innførte man i Stockholm i 2006 en prøveordning med køprising som bl.a. skulle finansiere bedre kollektivtilbud. Etter at folk hadde merket køprisingens gevinster gjennom mindre kø, bedre luft og flere busser, holdt man en folkeavstemning. Da hadde motstand snudd til støtte, og køprising ble innført permanent. Et kanskje enda mer slående eksempel er Iran: I 2010 var raskt økende drivstoffsubsidier i ferd med å drive statens finanser i grøfta. Myndighetene regnet ut hvor mye subsidiene kostet, delte beløpet likt på alle innbyggere og begynte å utbetale dette som en månedlig "kontantstøtte" til hver husholdning – to måneder før mangedoblingen av drivstoffprisene. En prisøkning som tidligere hadde fortont seg som en oppskrift på revolusjon, var blitt til en velgervinner.
Uansett hvor godt samfunnsvitenskapen klarer å definere gode "oppskrifter" for å få til vanskelige omstillinger, så krever de likevel ildsjeler for at endring faktisk skal skje. Det var folk som Frederick Douglass og Hannah More som skapte folkelig motstand mot slaveriet, det var Dagfinn Høybråten som våget å vise politisk lederskap mot røyking. En ildsjel kan skape endring uavhengig av posisjon: 26. januar fikk vi i Debatten på NRK1 høre hvordan Selina Juul, en russisk innvandrer til Danmark, ble drivkraften for å redusere matsvinnet i Danmark med 25 prosent.
Det grønne skiftet kan og bør handle om mer enn teknologi og her kan forskning vise vei. Nå har vi nevnt store og imponerende reformer, men det samme gjelder også på lokalt plan og i næringslivet. Dette blir tema på konferansen Omstilt 2017 9. februar i Oslo.
For å avslutte med Peer Gynts motstykke Brand: "Det er viljen, som det gjelder: Viljen frigjør eller feller."