Debatt

Med Orwell til Vestbredden

Det er ikke bare i Trumps USA at rettsstaten får kjørt seg om dagen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke var hundrevis av israelske politibetjenter i slagsmål med hundrevis av steinkastende, innbitte, ungdommer på Vestbredden. 16 betjenter ble skadet i sammenstøtene med demonstrantene, som kom for å hindre politiet og hæren i å utføre oppdraget sitt: å evakuere Amona, en såkalt «utpost» på den palestinske Vestbredden. En «utpost» er en israelsk bosetning som er bygget uten autorisasjon av israelske myndigheter. Amona ble først beordret ødelagt av israelsk høyesterett i 1997, men rettsvesenets kamp mot de nasjonalreligiøse bosettere – og politikerne som beskytter dem – har vart mye lengre.

Det var i 1978 at bosetterbevegelsen første møtte motstand i israelsk høyesterett. Sammen med daværende landbruksminister, Ariel Sharon, hadde bosetterne i «blokken av rettroende», en gruppe som mente 1967 krigen var et «mirakel» og det første steget på vei til Frelsen, funnet seg et egnet stykke land for etableringen av en ny bosetning på Vestbredden, kalt Elon Moreh. Stedet de hadde funnet lå midt i et tettbefolket palestinsk område, delvis eid av palestinere fra landsbyen Rujeb. Men slike smådetaljer kunne ikke få stå i veien for Guds hjelpere på jorda.

Men de palestinske landeierne tok saken til israelsk høyesterett. Der utfordret de statens rett til å konfiskere deres privateide land til å bygge sivile bosetninger på. Og denne gangen dømte israelsk høyesterett i de palestinske saksøkernes favør. Selv om landet var lovet Israels folk av Gud, ga det ikke staten rett til å legge beslag på privat eiendom, uttalte retten i sin dom. Elon Morheh-dommen er blitt tolket som en dom som i praksis slo fast at den sekulære loven sto over religionen i den jødiske staten. Statlig suverenitet trumfet Frelsen. Bosetningen ble beordret umiddelbart evakuert.

Spol fram nesten 30 år, til forrige uke da utposten Amona ble evakuert. Som Elon Moreh var også Amona etablert på privateid palestinsk land. I Amona-saken har evakueringsdommen fra høyesterett blitt utsatt flere ganger, og den har utløst et politisk drama i Israel. Politikerne på høyresiden, de fleste av dem ministre i regjeringen, kappes om å vinne bosetternes gunst. Utdanningsminister Naftali Bennett snakker i store bokstaver og krever at bosetterne fra Amona må få erstatning og flyttes (på statens regning) til et annet sted på Vestbredden – som han egentlig helst vil annektere, først som sist. Det kan være greit å understreke at det Bennett snakker om er erstatningsutbetaling til folk som i mange år helt åpenbart har brutt israelsk lov. Det er med andre ord ikke bare i Trumps USA at rettsstaten får kjørt seg om dagen.

Amona er nå evakuert, men ikke uten fysiske kamper mellom radikale bosettere og israelsk politi. Samtidig debatterer israelske folkevalgte et lovforslag som vil tillate bosetningsbygging også på privateid palestinsk land, den såkalte «reguleringsloven». Ifølge den israelske organisasjonen Peace Now vil dette medføre at så mange som 55 ulovlige utposter blir omregulert til å bli «lovlige» bosetninger med statens godkjennelse. Men å snakke om «lovlige» bosetninger er uansett å booke reisen til Vestbredden med George Orwell-tours: Alle sivile bosetninger på de palestinsk områdene er ulovlige, ifølge internasjonal rett.

Den nye reguleringsloven er et forsøk på å overprøve Elon Moreh-dommen fra 1978. Om den vedtas, sees det på som en stor seier for bosetterne. Den seieren vil i så fall statsminister Netanyahu ha sin del av. For Netanyahu vet godt at de velgerne Bennett kurtiserer med sin annekteringsprat er de samme som han selv trenger for å holde på makten i Israel.

For øyeblikket er Netanyahu også under stort press, blant annet etterforskes han for korrupsjonsanklager. Kanskje kan denne øvrige konteksten være med på å forklare Netanyahus eget utspill om å etablere en helt ny bosetning på Vestbredden for de Amona-evakuerte. Flere israelske utposter har med årene i etterkant fått anerkjennelse som bosetninger av myndighetene, men om Netanyahu innfrir sitt siste løfte til bosetterne, vil det være den første nye israelske bosetningen etablert på mer enn 20 år.

Netanyahus løfte skapte reaksjoner verden over. Til og med Trump-administrasjonen ba Israel om å ta det litt piano i bosetningsspørsmålet. I et heseblesende nyhetsrush ble deretter raskt tolket som en «hardere» linje fra Trump mot Israel. Leser man imidlertid hele uttalelsen fra Det hvite hus, vil man se at det administrasjonen faktisk sier, er at de ikke ser på bosetningen som et hinder for en fredelig løsning (slik som resten av verden gjør), de tenker simpelthen at bosetningene «kanskje ikke» er «til hjelp» for freden. Du skal være bra langt inne i Orwell-land for å konkludere med at dette signaliserer en hardere linje. Den eneste grunnen til at israelsk høyreside ikke jubler høyt for en slik uttalelse, må være at forventningene om Trump-støtte var skrudd så himmelhøyt fra før.

Neste uke får Trump Netanyahu på besøk, og kanskje blir det tid til noen ord om dette også, innimellom all snakket om å gruse Iran-avtalen. Året er 2017. Det eneste vi mangler nå, er vel en «fredsminister» med ansvar for bosetningsbygging?