Senterpartiet løfter seg på meningsmålingene med en kraft som ingen har sett maken til siden EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet. Ved valget i 1993 – året før folkeavstemningen – fikk Sp 16,7 prosent. Årene etter gikk det bare en vei: nedover. Bunnen ble nådd ved valget for fire år siden. 5,5 prosent er partiets dårligste resultat noen gang. Sp lå med brukket rygg etter stortingsvalget, og det utløste en opprivende lederkamp. Opp av asken steg Trygve Slagsvold Vedum som ny leder, og Marit Arnstad som ny parlamentarisk leder.
Duoen har vist seg å være et lykketreff. De trekker godt sammen og de er begge tydelige og synlige i det politiske ordskiftet både i og utenfor Stortinget. Slikt gir resultater. Nå går det bare en vei for Sp: oppover. Gjennomsnittet av ni politiske meningsmålinger i januar gir Sp 7,9 prosent. På Vårt Lands måling torsdag fikk partiet 8,6 prosent. Et tosifret tall er ikke utenkelig ved stortingsvalget 11. september. Det vil i så fall gjøre Sp til valgvinner og sikre partiet plass i Støres regjering. Meningsmålingene i valgårets første måned tyder nemlig på at de borgerlige partiene vil tape flertallet. Og hvis Sp fortsetter framgangen, kan det ende med at Ap og Sp får flertall alene. Da kan de sette Aps slagord fra 1933 – «by og land hand i hand» – som overskrift på regjeringserklæringen.
Den gamle konflikten mellom by og land, eller sentrum og periferi som statsviterne sier, har kommet til heder og verdighet igjen. Det er Høyre/Frp-regjeringens sentraliseringsiver som har tent ilden i Utkant-Norge. Solberg-regjeringen har kastet ut den ene godbiten etter den andre til Sp, som helt konsekvent avviser regjeringens landbrukspolitikk, kommunesammenslåinger, høyskolesammenslåinger, sykehussammenslåinger og politireformen med nedleggelser av lokale lensmannskontorer. Rosinen i pølsa er ulven, for å si det slik. I kulissene lurer EU/EØS-saken. Alle vet hva Sp mener om den.
Sps suksess den siste tida skyldes at Vedum og Arnstad holder fast på noen få hovedsaker der partiets tradisjonelle grunnholdning er lett gjenkjennelige. Partiet konsentrerer angrepene mot Høyre og Frp, mens det lar andre partier være i fred.
Høyresiden angriper Sp med påstander om populisme og opportunisme. Det preller av som vann på gåsa. Saklig sett er påstandene uriktige. Man blir ikke populist fordi om man tar ordet «folket» i sin munn. Et populistisk parti har en klar antidemokratisk tendens, som verdens ledende statsviter på området, professor Jan-Werner Müller har påvist i sin siste bok «Hva er populisme? Antidemokratiske tendenser forsvant i Bondepartiet (Sp) med den andre verdenskrigen.
Populistenes sentrale påstand om at «vi og bare vi representerer det sanne folket» finner vi heller ikke spor av i dagens Sp. Det går heller ikke an å beskylde Sp som står fast på sitt og ikke vil rikke seg av flekken, for å være opportunistisk. Vedum snur ikke kappa etter vinden. Det er valgvinden som snur seg etter Vedum.
Sp stjal deler av Aps rolle som opposisjonsparti da Ap var i prosess om nytt program. Nå er det lettere for et rendyrket utkantparti å gå fram med ensidig kritikk enn det er for Ap som representerer både sentrum og periferi. Programprosessen i Ap er over. Mandag kommer forslaget til nytt program. Herfra fram til valget må det være solid kjør mot den blåblå regjeringens politikk.
Sp har hentet masse stemmer med sin røffe stil. Av og til trår partiet over streken, som med ulvevideoen som ble sluppet løs på folk etter ulvedebatten i Stortinget denne uka. Ulvevideoen var for drøy. Ikke bare for Bygdøy-folk, men også for bygdefolk. Mens vi hadde moro med tidligere justisminister Anundsens skrytevideo, vemmes vi over Vedums ulvevideo. Det er lett for partier med valgvinden i ryggen å bli så beruset av framgangen at man ramler og får vinden i fleisen. Men den jordnære Vedum vet nok det.