Debatt

Hagen og “klimarealistene“ er en felles politisk bevegelse

Carl I Hagen har gått i klinsj med klimaforskningen. Men han hadde aldri kunne klart det på egenhånd. Leserinnleggene hans gir sterke indikasjoner på at han har fått hjelp av sine nye kamerater.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Velkommen til Hagen og hans “klimarealister”. De jobber for å etablere en posisjon for en alternativ og Frp-vennlig klimaforskning. Og det er spesielt en som har satt sitt preg på Hagens kampanje, nemlig Stein Bergsmark.

Bergsmark understreker at han er fysiker i en klimaforelesning på YouTube, hvor han også gjør et poeng av at han måtte være pensjonist for fritt å kunne uttale seg om klimasaken. Jeg er også fysiker og er litt skuffet over det lave faglige nivået på presentasjonen hans.

For fysiker å være, synes jeg at argumentene hans er overfladiske, og jeg skjønner ikke at han være så ukritisk til kildebruk. Foredraget er preget av å være selektiv ("cherry picking") og ensidig. Det er litt absurd at han selv antyder at den anerkjente klimaforskningen er selektiv.

Han serverer en rekke myter, misforståelser og åpenbare faktafeil. Det er både trist og uheldig. På den måten ender han opp med konklusjoner snudd på hodet.

Det ligner på beskrivelsen i sciencealert.com: folk handler mer som en politiker/advokat enn en forsker. Men budskapet i sciencealert.com er at "the rise of climate skepticism and the anti-vaccination movement made us realise that these enlightenment values are under attack".

Jeg vil si det beskriver Hagen og “klimarealistene” i et nøtteskall.

Det er viktig med fri debatt, men den bør også holde et anstendig nivå. Det er uheldig at tid og ressurser stjeles av dårlig funderte påstander eller bevisst trenering. Det skaper unødvendig tvil og forvirring.

Det er våre barn og barnebarns fremtid dette handler om. Klimaendringene slår hardt på de fattigste i U-landene. Da er det veldig viktig at en kritikk av FNs klimapanel (IPCC - Intergovernmental Panel on Climate Change) bygger på et solid vitenskapelig materiale.

Men hva er egentlig problemet med Bergsmarks utsagn? Jeg skal gi en kortfattet oversikt over de viktigste punktene til Bergsmark nedenfor. Jeg har brukt lenker for å dokumentere poengene mine.

Effekten av CO2-endringene er langsomme, men det pågår også raskere naturlige variasjoner.

Et faktum er at økningen i CO2 skjer over en lang tidsperiode på flere tiår. Denne økningen endrer klimaet på på lang sikt. Men det er også variasjoner på kort sikt som ikke nødvendigvis er styrt at CO2. Når man da skal studere sammenhengen mellom CO2 og klima, bør man legge vekt på de lengre tidsskalaer for at analysen ikke skal bli forstyrret av andre forhold slik som kortsiktige naturlige variasjoner. Det er ingen motsetning mellom naturlige variasjoner og menneskeskapte klimaendringer - vi forventer at begge deler vil være tilstede. Klimaet har alltid endret seg, og det er alltid en eller flere fysiske årsaker til disse variasjonene. Jordens klima styres av naturlovene.

Klimamodellene gir en realistisk beskrivelse av den globale oppvarmingen.

Bergsmark trekker frem en kort periode hvor 97% av klimamodellene har overestimert oppvarmingen, men unnlater å si at det finnes mange andre tilsvarende perioder der de ligger under (IPCC, 2013, kapittel 9, Box 9.2). Faktisk er slike funn i tråd alle forventninger: man vil både se tilfeller med høye og lave estimater når man tar mange ulike stikkprøver. Det blir misvisende når man selektivt trekker frem en enkel prøve som er på kanten når den balanseres av andre. Det riktige bildet er at modellene gjør en god jobb i å gjengi den globale middeltemperaturen. En fysiker som hadde lest rapporten ordentlig burde ha skjønt dette.

Middelalderen varmeperiode viste seg å ikke være så varm likevel

Påstanden til Bergsmark om at middelalderens varmeperiode var 0.5-2°C varmere enn i dag er feil. Det er nok en misforståelse som har oppstått av at regionale klimavariasjoner forveksles med globale klimaendringer. Hvis han hadde lest den første IPCC-rapporten fra 1990, som han selv siterer, står det uttrykkelig at det var spesielt i Europa, på Island og Grønland at det var varmt under middelalderens varmeperiode, men at det ikke var så varmt globalt.  Bergsmark trekker frem en kurve fra denne første IPCC-rapporten (Figur 7.1, s. 202), og gjør et poeng av at den ikke har fremkommet i rapportene siden det. Mistenkelig? Men han forklarer ikke at denne kurven bare var en skisse ("a schematic diagram og global temperature variations") uten noen tallfestet y-akse. Det er naturlig at denne senere ble erstattet med mer objektive og kvantitative analyser. Men det er litt pinlig for IPCC at det aldri ble oppgitt noen ordentlig referanse for denne kurven i den første rapporten. Men hvorfor tror han at en kurve som er omtalt som en skisse, og ikke har ordentlig referanse, er mer troverdig enn senere og mer etterrettelige analyser som er publisert i fagfelle vurdert literatur?

Besværlige satellittmålinger støtter ikke påstanden om noen “varmepause”

Ironisk nok legger Bergsmark stor vekt på satellittmålinger for å gi et inntrykk av at den globale oppvarmingen har stoppet. Disse dataene er egentlig modellresultater: Satellittene måler lyset som oksygenmolekylene sender ut, og ut fra disse målingene, beregner de hva temperaturen er i en høyde over bakken. Den algoritmen de bruker bygger på samme type modell som klimamodellene bruker for å regne ut at økt CO2 gir en global oppvarming. Bergsmark møter dermed seg selv i døren når han bruker disse målingene til å argumentere mot betydningen av CO2. En annen ting er at temperaturkurven er satt sammen av målinger fra en rekke ulike satellitter som spriker fra hverandre, og at det en god del usikkerhet hvordan disse skal sys sammen. Dessuten har man måtte korrigere målingene flere ganger fordi satellittene har mistet høyde over tid, noe som har gjort at de måler temperaturen på samme sted til ulike tider på døgnet. En annen sak er at den kurven han viser ikke gir det samme bilde som forskerne som har gjort den opprinnelige analysen (RSS). Det er fordi han velger en tilsynelatende tilfeldig periode som starter i et usedvanlig varmt El Niño-år (1998). Kurven til Bergsmark viser temperaturer fra måned til måned, og de kortsiktige svingningene overdøver den underliggende trenden - hadde han vist årlige variasjoner derimot, ville trenden vært mye mer synlig. Når vi snakker om klimaendringene knyttet til klimagassene, er det de langsomme variasjonene som er viktige, mens de raske variasjonene gjør at man ikke ser skogen for bare trær. Det finnes temperaturmålinger fra bakken basert på termometre som viser en klarere oppvarming. Disse er i bedre samsvar med observert økning i havnivået og smelting av is og sne. Man kan spørre om hvorfor Bergsmark ikke viser temperaturøkningen på en mer etterrettelig måte. Figuren nedenfor viser fem ulike analyser, og det er ganske åpenbart at Bergsmarks påstand om en utflating er helt feil.

Varmen fanges opp av havet

Bergsmark henviser til de såkalte ARGO-målingene når han påstår at havet ikke er blitt så mye varmere. Men de er veldig nye og ikke lange nok til å si noe om langsiktige endringer ("The global Argo dataset is not yet long enough to observe global change signals"). Derimot henviser organisasjonen som står bak ARGO-målingene til andre mer langsiktige målinger, som helt tydelig viser en økning i havets varmeinnhold. Denne økningen samsvarer med økende havnivå fordi varmere vann trenger mer plass. Man kan spørre seg hvordan Bergsmark klarer å presentere et budskap som står i så stor kontrast til det ARGO selv presenterer på sine nettsider.

Figur 2. Klide: Nettsiden til ARGO-målingene.

Den estimerte temperaturen for år 2014 var rekordhøyt.

Bergsmark påstod i 2015 at det ikke er statistisk korrekt at 2014 var det varmeste året. Dette er misvisende, siden estimatene for 2014 viste at faktisk var det det varmeste året den gangen (se f.eks. NASA/GISS). Målenøyaktigheten og sannsynlighetene ble presentert på en litt klønete måte, som flere misforstod. Pressemeldingen fra NASA oppga 38% sannsynlighet for at 2014 var varmeste året, mot 23% for 2010, 17% for 2005 og bare 4% at 1998. Dermed var det også statistisk korrekt å si at 2014 var det varmeste året til da. Det finnes også flere uavhengige målinger som sier det samme - det er en mer dyptgående diskusjon om dette på RealClimate.org. Nå vet vi at både 2015 og 2016 var rekordvarme med en langt større margin, slik som Figur 1 viser, og poenget til Bergsmark bortfaller fullstendig.

Det er ingen støtte i IPCC-rapporten om at den globale oppvarmingen har stoppet.

Bergsmark trekker frem et utdrag fra IPCC om temperatur-trenden i den korte perioden 1998-2012, og fremstiller dette som om den globale oppvarmingen har stoppet. Men det står selvsagt mer i rapporten enn det han gjengir, for eksempel i Box 9.2 | Climate Models and the Hiatus in Global Mean Surface Warming of the Past 15 Years. Et viktig moment er at varmeinnholdet i havet har økt, at det er naturlige variasjoner som gjør at vi også ser korte perioder med liten oppvarming, og at klimamodellene gjengir dette på en noenlunde realistisk måte. Vi vet også at trenden for 1998-2012 var sterkt preget av dette intervallet startet med et uvanlig varmt El Niño-år. Man kan lure på hvorfor Bergsmark legger vekt på slike detaljer som ikke viser hele sannheten.

CO2-nivået har ikke vært høyere i nyere tid.

Bergsmark har funnet noen "glemte CO2-målinger" som starter før 1870 og ukritisk hevder at nøyaktigheten å disse var mindre enn 3%. Det er to sider med nøyaktigheten: hvor nøyaktig et instrument klarer å måle gassen lokalt og hvor nøyaktige et nettverk av instrumenter fanger opp det globale gjennomsnittet. Vi må anta at han egentlig refererte til det første, for man kan spørre seg hvordan de den gang skulle klare å måle det globale bakgrunnsnivået for CO2. Videre kommenterer han en topp i kurven på rundt 400 ppmv under den andre verdenskrig da verdensmaktene var opptatt med å slåss (1930-1950?). Men han forklarer ikke hvordan karbonet kunne øke så voldsomt og så bare forsvinne, noe som er fysiskt og empiriskt urealistisk når vi ser på karbonets kretsløp og hvordan CO2 har endret seg siden 1958 da de moderne målingene startet. Målinger som han presenterer var utført nær utslippskildene i Europa og forstyrret av disse. Det er lett å se fra NASAs satelittmålinger (Figur 3) at målinger i Europa er preget av lokale utslippskilder og derfor ikke representerer det globale bakgrunnsnivået. Kurven hans er uforenelig med CO2 som er fanget i luftbobler fra iskjerner på Grønland og i Antarktis.

Figur 3. https://www.youtube.com/watch?v=x1SgmFa0r04

CO2 og temperatur påvirker hverandre

Det er først og fremst gjennom fysikken og naturlover som drivhuseffekten som tilsier at CO2 har en betydning for jordens overflatetemperatur. CO2 og temperatur korrelerer gjennom istidene og i nyere tid, men det er spesielt på lengre tidsskalaer at klimagassene er viktige. Bergsmark trekker ut noen korte selektive perioder som ikke gir et representativt bilde.

Figur 4. Kurver som viser data UK MetOffice globale temperaturserie (HadCRUT4) og CO2-målinger fra Mauna Loa på Hawaii som ligger langt unna utslippskildene.

Trodde forskerne at vi var på vei inn i en ny isted på 1970-tallet?

Nei, det var ingen konsensus om dette. Dette er forklart på RealClimate.org.

De store temperaturvariasjonene mellom istidene var forbundet med tilsvarende variasjoner i CO2.

Takten til istidene ble styrt av jordens bane rundt solen (Milankovitch-teorien). Temperaturene hadde en betydning for havenes evne til å holde på CO2 (Henrys lov) og biologisk aktivitet. Men endringene i jordens bane alene kan ikke forklare de sterke svingningene, og de økte konsentrasjonene i CO2 og metan var med å forsterke temperaturvariasjonene. Det er en gjensidig vekselvirkning mellom CO2 og temperatur. Det er også en høy korrelasjon mellom temperatur og CO2 i iskjernene (Figur 5), i motsetning til Bergsmarks påstand. Mer om dette på RealClimate.org.

Figur 5. CO2 og temperatur variasjoner fra Vostok iskjerne på Antarktis (standardiserte verdier).

Temperaturøkningen i perioden 1895-1946 var ikke naturlig.

Klimautslippene startet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet da man begynte å utnytte kull til å drive dampmaskiner. Før den tid var CO2-konsentrasjonen på ca 280 ppmv, mens den ble målt til 313 ppmv i 1958. Betydningen av CO2-konsentrasjonene er større for lave nivåer enn for høye, som også Bergsmark påpeker. Dessuten økte solaktiviteten frem til 1950-tallet, og endring i solen kan ha spilt en rolle i begynnelsen av 1900-tallet (siden da har det ikke vært noen økning, men heller en nedgang).

CO2-utslippene er klart merkbare i atmosfæren.

Det er mange måter som klimautslippene setter sine spor på, og en av disse er når man gjør en spektralanalyse av jordens varmestråling: "a strong link between increases in surface temperatures and greenhouse gases has been established". I tillegg observerer vi en global oppvarming, endringer i nedbørsmønstrene, og hvordan luften beveger seg (f.eks. Hadley-cellen). Bergsmark påpeker at CO2-utslippene har økt med 500% og CO2-konsentrasjonene med bare 30%, men dette er en forvirret avsporing og helt uvesentlig fordi konsentrasjonene var allerede høye og utslippene var lave i utgangspunktet. Han påstår også at det er mange som hevder (hvem?) at CO2-nivået vil gå ned hvis CO2-utslippene går ned. Argumentet hans er at CO2-utslippene sank i perioden 1978-1983 ("oljekrisen") men CO2-konsentrasjonene fortsatte å stige. Dette argumentet avdekker en grunnleggende misforståelse: CO2-utslipp betyr jo at CO2 slippes ut i atmosfæren, og så lenge mer slippes ut enn det fanges opp, vil jo nivået stige.

Det menneskeskapte CO2-innholdet i atmosfæren har steget med ca 40% siden den industrielle revolusjonen.

Bergsmark påstår at det bare er 4%, men det er uklart hvor han har det tallet fra (han oppgir Energy Information Administration, men det er ikke lett å finne denne informasjonen der). Uansett, er dette en faktafeil, for CO2-nivået har økt med ca 40'% og denne økningen er først og fremst et resultat av fossile energikilder. CO2-mengden har også økt i havene, som har fått senket pH-verdiene (forsuring) fordi vannet har tatt opp en del av CO2-utslippet.

Klimamodellene gjenskaper veldig mye av klimasystemets karakter.

Modellene er blitt grundig evaluert (IPCC kapittel 9), og de gjengir mye av den observerte oppvarmingen. De simulerer et komplisert system med mange ulike sider, og det er ikke alle detaljene de gjengir helt nøyaktig. Likevel er de i stand til å fange opp de vesentlige trekkene når det gjelder klimasystemet. Hvis man sidestiller modellberegningene med satellitt/radarmålinger, ser man hvilken grad av realisme som modellene gjengir. Det er også lett å vise misvisende sammenligninger, som å sammenligne et gjennomsnitt av mange ulike modellberegninger med et par målinger, slik Bergsmark gjør. Da sammenligner man ulike størrelser, på samme måte som man sammenligner "normalen" med faktiske temperaturer. Det riktige er å sammenligne målingene med spredningen av alle beregningene, slik som nedenfor.  Det er også uklart hvilke størrelser som Bergsmark sammenligner, siden satellittene måler temperaturer ved ulike høyder og med ulikt vektlegging, mens 4 værballonger umulig kan måle hele troposfæren. Men disse kurvene er angivelig fra John Christy. Bergsmark bruker dem på en ukritisk måte.

Figur 6. Kurvene er lagd ved hjelp av R-skriptet gst.R.

Klima er kaotisk, men de statistiske trekkene er likevel forutsigbare.

Værutviklingen er kaotisk, og det er ikke mulig å forutsi hva slags vær vi vil ha i en fjern fremtid. Naturlige klimavariasjoner er også kaotiske, og det er heller ikke mulig å si om et bestemt år i fjern fremtid vil være varmt eller kaldt. Men statistikken for disse størrelsene er forbausende forutsigbar. På samme måte som at forsikringsselskapene bruker statistikk for å bestemme forsikringspremie for naturskader. Eller at sannsynligheten for at en sommerdag er varmere enn en vinterdag. Statistikken beskriver rammen for hva slags vær som er sannsynlig og styres på en systematisk måte av ulike faktorer: breddegrad, høyde over havet (temperatur-statistikken), havstrømmer (mildt klima over nord-Europa), avstand fra kysten (nedbørsstatistikken) og atmosfærens sammensetning (drivhuseffekten).

IPCC-rapportene bruker projeksjoner og ikke prognoser.

Vi vet ikke hvordan fremtidens samfunn og økonomi ser ut, men det går an å lage ulike scenarier. De ulike scenariene tilsier ulik utvikling i klimautslipp, og man tar disse utslippsscenarier som et utgangspunkt for beregningene. Disse beregningene er omtalt som projeksjoner, og de tar utgangspunkt i en omtrentlig beskrivelse av havet og atmosfærens tilstand på slutten av den industrielle revolusjonen (man har mindre nøyaktig mål på varmen i dyphavet så langt tilbake tid). Prognoser, derimot, er beregninger som baserer seg på en mer nøyaktig beskrivelse av nåtidens tilstand i hav og atmosfære, og støtter seg ikke til antatte scenarier for klimautslipp. Bergsmark referer ukritisk til den såkalte prognose-eksperten Armstrong uten å diskutere de konkrete innvendingene hans. Dette er en dogmatisk tilnærmelse, og lite vitenskapelig. Armstrong begikk imidlertid samme feilen som Bergsmark  uttale seg om et fagfelt han selv ikke behersket. De som er de aller største prognose-ekspertene er meteorologene som varsler været flere ganger hver dag året igjennom. Det er en nær kobling mellom klimatologi og meteorologi, med en stor andel meteorologer som deltar i IPCC og klimaforskningen.

Vitenskapelig konsensus oppstår når en forklaring er langt mer overbevisende enn alternative forklaringer.

Bergsmark bruker noen svært kontroversielle navnelister med signaturer ukritisk til å hevde at det er mange forskere som har et annet syn på klimaendringene enn IPCC. Av disse er det svært få som har forskererfaring som er relevant for klimaspørsmålet. Den viktigste pekepinnen faglig autoritet er arbeid som er publisert i anerkjente internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering. En annen pekepinn på faglig autoritet er anerkjente vitenskapelige organisasjoner som f.eks. American Geophysical Union (AGU), European Geophysical Union (EGU), American Meteorological Society (AMS) og national academy of sciences (NAS). Det er en lang rekke institusjoner og organisasjoner som deler dette synet. Bergsmark skaper et inntrykk om at American Physical Society (APS) har et annet syn på klimaendringene enn det som egentlig er tilfellet.

En verden med en global oppvarming som overstiger to grader skaper et vesentlig endret risikobilde for ekstremvær.

Det er lite overbevisende å stå og vifte med hendene og si at dette er et subjektivt mål, når beregninger med de beste klimamodellene vi har viser vesentlig havnivåstigning og store endringer i forekomsten av ekstremvær som hetebølger og ekstremnedbør.

Solen driver klimaet, men det er ingen endringer i solen som kan forklare den globale oppvarmingen.

Det kan være lett å blande sammen klima og klimaendringer. Ja, solen er drivkraften bak klimaet, og det er åpenbart at endringer i solen vil kunne påvirke klimaet. Det er sannsynlig at det har skjedd før, men siden 1950-tallet er det ingen indikatorer på langsiktige endringer i solen som kan forklare den globale oppvarmingen vi nå ser. Solens 11-årlige solflekksyklus setter noen svake spor, men de er såpass svake ved bakkenivået at man virkelig må lete. Det er ingen klare indikatorer på at det er blitt færre skyer. Bergsmark nevner ikke paradokset knyttet til de forsterkningsmekanismene som må til for å forklare hvordan eventuelt svake endringer i solen skal kunne skape en merkbar endring på jordens klima. Disse mekanismene må være iboende i klimasystemet som forsterker en endring skap av økt CO2 på samme måte som andre årsaker som endrer temperaturen. Bergsmark viser ukritisk til en rapport skrevet av en forsker som media har avslørt at er blitt betalt av oljeindustrien, og som viser to veldig merkelige kurver som skal forestille temperaturen på den nordlige halvkule og variasjoner solens utstråling. Jeg har selv studert sammenhengen mellom solaktiviteten og klima, og i min siste rapport kan jeg avkrefte at den globale oppvarmingen vi nå ser har noe med solen å gjøre.

Havnivåstigning er en konsekvens av at kloden blir varmere.

Vannets tetthet er påvirket av både temperatur og saltholdighet, og vannet utvider seg og trenger mer plass når det blir varmere. Havnivået blir også påvirket av smeltevann fra is på land som smelter. Det er bedre å lytte til seriøse institusjoner enn en kontroversiell person.

Mer fra: Debatt